-Det veldig få vet om meg, er at jeg sliter med nerver og sosial angst

For et par dager siden fikk jeg en melding fra fetteren min Torjus, som hadde skrevet en tekst han følte at han ikke hadde noe sted å dele. Jeg ble ganske overrasket over at nettopp Torjus sendte meg en tekst, og enda mer overrasket da jeg skjønte hva temaet i teksten var. 

Vi mangler menn i debatten om psykisk helse. Menn står for to tredjedeler av alle selvmord begått i Norge, samtidig ligger det normer fra langt tilbake i lufta som tilsier at menn skal holde følelseslivet sitt for seg sjæl. 

Både Torjus og jeg har vokst opp på et lite sted hvor alle kjenner alle, og jeg synes det er sjukt modig gjort av han å gi meg lov til å dele denne teksten. Da jeg så Bjarte Tjøstheims teaterstykke “det går betre no” satt jeg og tenkte at dette er første gang jeg har sett en mann snakke om angst noen gang. Det gjorde sterkt inntrykk, og jeg ser på Bjarte Tjøstheim med en så massiv respekt i etterkant, og ser på han som en gigantisk inspirasjon.

Nå er det Torjus som skal dele, og det står det minst like stor respekt av.  Han tar over pennen herfra. 

 

“Ensomhet er ikke å være alene, men å ikke ha noen å savne.”

– Nils Bredesen

Det er ikke så mange som egentlig kjenner meg. Med unntak av de få nærmeste vennene mine, så har jeg stort sett vært kjent som “broren til Una og Kenneth Friberg”, eller “han som jobber på kiwi/Spar”. Så etter lang betenkningstid og mye nervøsitet har jeg bestemt meg for å forsøke å gjøre noe med det.

Vi går litt tilbake i tid.

Når jeg var ferdig på ungdomskolen ante jeg ikke hva jeg ville framover, så jeg valgte samme linje (Salg & Service) som vennene mine. Jeg brydde meg lite om skolearbeid på den tiden, og karakterene mine reflekterte det. Sommeren før jeg skulle begynne på VG2 valgte moren min å flytte til Larvik, og jeg flyttet med henne. Jeg taklet derimot veldig dårlig å starte på en ny skole, hvor jeg ikke kjente et eneste menneske. For det som veldig få mennesker vet om meg, er at jeg sliter med nerver og sosial angst. Å komme i kontakt med nye mennesker har alltid vært veldig vanskelig for meg. Jeg følte meg heller ikke særlig velkommen i den nye klassen, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det her ikke kom til å gå.

Løsningen var at jeg kunne pendle fra Larvik til Kongsberg. På denne måten så kunne jeg fortsette i samme klasse som vennene mine, hvor jeg følte meg tryggere og mer akseptert. På grunn av avstanden mellom Larvik og Kongsberg så fikk jeg derimot ikke hatt så mye kontakt med vennene mine, og tilbrakte mesteparten, om ikke all, fritid alene. Heldigvis så er teknologien så bra i dag, at jeg kan opprettholde kontakt med folk via internett eller telefon. Noe som definitivt hjalp.

Etter jeg var ferdig med VG2 så satt jeg igjen med spørsmålet “hva skal jeg gjøre nå?”. Jeg ble anbefalt å prøve et år på folkehøyskole, og tilfeldigvis så var det en rett ved der jeg bodde. Jeg søkte på musikklinja, fikk plass, og flyttet inn i hybel på skolen. Allerede første kvelden knakk jeg. Følelsen av å være omringet av mennesker/områder jeg ikke kjente var et alt for stort press. Det hjalp nok heller ikke at jeg hadde levd mye isolert det siste året, så kontrasten ble veldig stor. Heldigvis så bodde moren min nærme skolen, så jeg bestemte meg for å bo hjemme, men fortsatt gå på folkehøyskolen. Tiden gikk, og jeg følte heller ikke her at jeg ble tatt særlig godt imot. Jeg kan nok takke meg selv for mye av det, da jeg alltid har vært en veldig vanskelig person å forstå seg på eller å komme nær. Spesielt når jeg var såpass ung i en sårbar posisjon. Jeg fullførte det året, men følte ikke at jeg satt igjen med noe annet enn studiegjeld. Så når du ikke trivdes på en folkehøyskole, så er jo selvfølgelig det logiske svaret å ta et år til xD

Jeg begynte på nytt på en annen følkehøyskole (også musikklinje), og igjen allerede første kvelden knakk jeg. Jeg satt i bilen på parkeringsplassen på skolen og hadde helt panikk. Etter et legebesøk begynte jeg med antidepressiva, og fortsatte på skolen. Medisinen hjalp igrunn ingenting, og gjorde meg bare syk. Så det sluttet jeg med etter 3 måneder. Utrolig nok så gikk det bedre på denne skolen. Jeg bodde på hybelen og kom godt overens med romkameraten. Jeg følte meg bedre og forsøkte å være en del av samfunnet på skolen. Men som allting godt, så varer det ikke lenge. Innen halve året var over, hadde jeg begynt å trekke meg tilbake til gamle vaner. Folk begynte å trekke seg vekk fra meg, og jeg ble igjen mer isolert. Her å kan jeg trygt si det var min egen feil. Årene fra jeg var 16 til jeg ble 20 var veldig kompliserte, og jeg hadde blitt veldig preget av det. Jeg fullførte nå dette året, og flyttet tilbake til hvittingfoss.

Steps leading to light in the darkness

Et par år etter jeg hadde startet å jobbe deltid på Spar Hvittingfoss, gikk jeg på en ny knekk. Jeg begynte å slite veldig med depresjon, og var veldig ensom. Det endte med at jeg ble sjukemeldt over en måned fra jobb, og legen ville ha meg til utredning for ADD, da han mente jeg viste symptomer på det. Etter lang utredning fikk jeg ikke diagnosen ADD, men sosial angst. Legene var visst veldig usikre på hva de egentlig skulle gjøre med meg, da jeg ble kalt inn til en del ekstra undersøkelser. Grunnen til depresjonen var at jeg aldri følte jeg kom noen vei i livet, og tilbrakte veldig mye tid alene. Jeg hadde alltid drømt om å finne ei jente jeg kunne levd sammen med, men det har vist seg å være nærmest umulig. Det hjelper heller ikke at jeg ikke har opplevd annet enn avvisning på den fronten. For hver gang hjertet blir knust, blir det vanskeligere å lime det sammen, og selvtilliten blir definitivt ikke bedre av den grunn. Å for hver gang hjerte har blitt knust i tusen deler, så føler jeg at en bit av puslespillet har blitt borte.

Familien min har de siste årene opplevd flere dødsfall, hvor det begynte med bestemoren min, så morfar, onkel Heine og til slutt min kusine Maren. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var veldig preget av de tilfellene, men sannheten er at jeg følte veldig lite. Antar det kommer av at jeg har følt veldig mye smerte gjennom livet, og føler meg “herdet”. At besteforeldrene mine døde var naturlig. Men Heine, og spesielt Maren har jeg alltid hatt litt skyldfølelse for at jeg var så apatisk. Noe jeg syns virker helt grusomt å skrive. (unnskyld Julia). Jeg er egentlig en veldig følelsesladet person, men da jeg er veldig introvert (google it) så har jeg alltid holdt det inne.

Noe du som leser (hvis det er noen) sikkert har skjønt innen nå, så har jeg aldri hatt noe særlig “ungdomsliv”. Det har vært noen forsøk på å komme meg inn i en sosial krets, men hver gang så ender jeg opp med å føle at jeg ikke passer inn. Selv hos mine nærmeste venner har jeg alltid følt meg litt som en “outsider”. Jeg har nå alltid forsøkt å bevege meg framover, og har brukt de siste årene på å ta studiekompetanse på deltid. I skrivende stund er jeg 27 år gammel, tar forkurs til ingeniør ved Universitetet i Sør-Øst Norge, og har som plan å starte på bachelor etter sommeren. Så jeg har ihvertfall noe å jobbe meg mot.

 

“Selv under den mørkeste natt, lyser måneskinnet”

– Torjus Friberg

 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, og Instagram HER

TIL DERE SOM FORTSATT ER DER

Et av de menneskene som jeg satte aller høyest i livet mitt, og som jeg alltid kunne værra 100% meg sjæl sammen med, forsvant plutselig.

Da Maren døde, satt jeg igjen og ante ikke hvem jeg var.

Jeg satt igjen med en haug av minner ingen andre enn meg og Maren hadde sammen, drøssevis av interne vitser ingen andre enn Maren ville le av, og tusenvis av referanser ingen andre enn Maren ville ta. Og en massiv angst for hvordan resten av livet mitt kom til å bli.

Men etterhvert så kom det liksom fram at jeg satt igjen med masse mennesker som var interessert i å hjelpe meg med å stable meg på beina igjen også.

Venninner og kompiser som fortsatte å be meg på fest, til tross for at det av og til ender i grining og kaos.

De som fortsatte å spørre vi skulle treffes, til tross for alle gangene jeg sa nei fordi jeg ikke klarte tanken på å gjørra noe annet enn i velte meg i min egen sorg.

Mammaen min som gikk gjennom det å miste dattera si, men som samtidig har klart å værra der for meg på en måte jeg beundrer henne helt massivt for.

De jeg visste jeg kunne ringe uansett.

Bestemor, som er så flink til å snakke om ting og som alltid prøver å se verden fra dens lyseste side.

De jeg har blitt kjent med nylig, som har latt meg grine på skuldra dems før de i det hele tatt har visst hva etternavnet mitt er, og som ikke har latt seg skremme vekk av det (hvorav hovedfyren jeg sikter til her faktisk ble kjæresten min etterhvert, som er helt insane in the membrane)

De folka jeg aldri har møtt engang, men som fortsetter å gi meg små tegn på at de fortsatt er med her på bloggen, og liker, deler og kommenterer.

Jeg veit at jeg ikke har vært den beste venninna, dattera, studenten, bloggeren eller mennesket jeg skulle ønske jeg kunne vært de to siste åra, men jeg er vanvittig takknemlig for den forståelsen jeg får fra de som betyr noe for meg rundt hvorfor jeg ikke har klart å værra det.

Forbanna vanvittig sjukt glad for at jeg har dere. Dere gjør meg litt mer til meg sjæl igjen hver eneste dag.

Vært litt tunge dager en stund, men det går bedre nå. Håper på økning av skrivekløe i takt med at jeg kommer tilbake til rutinene mine i Oslo med studier. Vi blogges <3

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, og Instagram HER

 

HVOR MANGE KALORIER ER DET I SNØRR?

I dagens samfunn er slanking for mange en hobby. En livsstil. En landeplage større enn Dum Dum Boys “Splitter Pine” eller Sputniks “Nå skal vi skilles, Johanne”. Vi hører stadig at det er så enkelt, at bare man legger om kostholdet og trener noen ganger i uka så vil denne formen for livsstil lede deg gjennom et vekttap like lett som Pål Thore Jørgensen ledet oss gjennom 687 sendinger av debattprogrammet Tabloid på TV2 fra år 2000 til 2006. Men nei, hadde det vært så enkelt som å bytte ut Bremykt med Brelett, godteri med frukt, brus med vann, burger med fisk og gaming med trening, så skulle jeg vel LETT klart å bli kvitt det vesle mageflesket jeg har som ødelegger litt av min moteglede da de fleste klær kanskje ikke sitter like fint på meg som på Rihanna eller Kim K.

Så ettersom jeg utallige ganger har prøvd dette med såkalt “sunt kosthold” og “trening” (leses med isende ironi/sarkasme (kan ikke forskjellen) i stemmen), uten noen form for uttelling, var det på tide å gjøre litt research. Så jeg satte i gang med godt mot, og jeg har sittet ukevis og månedsvis nedgravet i gamle norrøne bøker skrevet i runer, sett på utallige sveitsiske dokumentarer og lest på, over, under og mellom linjene på alt av stoff jeg har tatt for meg. Om det var verdt det? Så absolutt. For jeg har funnet svaret. Fem enkle råd, er alt som skal til. Samlet har disse (u)dokumentert effekt, og jeg råder alle til å følge disse retningslinjene til punkt og prikke. Er du klar for å se kiloene renne av? Værsågod.

SNØRR

Det finnes lite til ingen forskning over hvor mange kalorier det er i snørr. Er du mye forkjølet? Har du pollenallergi? Da er det en stor sjanse for at dette er grunnen til at vekta ikke rikker seg. Det er nemlig masse proteiner og sukkerarter i snørr som du ikke tar med i den strikse kaloritellinga hver gang du velger å dra snørra opp og deretter ned i svelget som en fettete, diger slamp av en brunsnegle som har fortært hele bestemors kjøkkenhage.

Løsning: Snyt deg ofte, minimum hver halvtime i frisk tilstand og hvert kvarter hvis du er syk eller allergiker. Ha alltid en dorull eller et lommetørkle i nærheten, og ALDRI svelg snørra. Ingen suksessrike PTer gjør det.


Rull ut…


Snyt…


Og kikk. Bra. 

KREM

Fuktighetskrem bør være din verste fiende om du er på diett. Det er ikke bare piska fløtekrem som inneholder fett. Når du smører på deg krem trekker dette inn i huden, og legger seg som en fettrand innvendig lignende baconsvor.

Løsning: Hold deg unna alle typer krem, inkludert tannkrem og solkrem. Tannkrem sprer seg oppover og nedover gjennom nervene i tannkjøttet og gir deg bollekinn og dobbelthake. Solkrem er en av verstingene fettmessig, og er hovedgrunnen til at nordmenn legger på seg når de er på charterferie. At dette skyldes uforsvarlig forbruk av alkohol samt all inclusive frokost- lunsj- og middagsbuffet, er bare søkte konspirasjonsteorier.  Blir du lett solbrent ber jeg deg om å holde deg innendørs eller i skyggen.


Som du sikkert skjønner er dette innlegget ikke sponset av Solidox. 

LUFT

Alle ekspertene skryter så hemningsløst av “frisk luft”, men jeg mener det er en meget søkt konspirasjonsteori at dette faktisk er bra for deg.

Løsning: Det er nok mange rare, svevende og sikkert fettrike partikler i luft, og derfor mener jeg at det lønner seg for de som slanker seg å holde seg innendørs, i et lite rom med så ferdigpustet luft som mulig. På denne måten vil kroppen din puste inn og ut de samme partiklene, fremfor at nye partikler strømmer til og setter seg på rumpe og lår.


Lukk for Guds skyld igjen vinduet.

TJUKKE HÅRSEKKER

Noen har veldig tykt og flott hår. Men til hvilken pris? Jo, hårsekker tunge som bly. På hodet, legger, lår, armer, genitalia, knoker og tær.

Løsning: Doner en del av hårsekkene til menn med høye viker.

KUNNSKAPSTRÅDER I HJERNEN

Hver gang du lærer noe nytt, danner det seg som kjent nye tråder i hjernen. Det er derfor veldig smarte folk til stadighet føler seg såkalt “tunge i hjernen”. Hvor mye veier sånne tråder? Veit ikke, men ordtaket “kunnskap kan være tungt å bære” må jo komme fra et sted.

Løsning: Omgås kun med personer som har litt lavere IQ enn deg, og hold deg til underholdning type lett. South Park, for eksempel, er et godt alternativ til fritidssyssel. Dette virker fordummende, trådene vil sette fyr på seg selv og kiloene vil renne av deg. Det er vitenskapelig bevist.


Lyst til å kombinere slanking med studier? Glem det.

 

Lykke til med nyttårsforsettene!

Vi blogges.

Følg meg gjerne videre på Facebook HER og Instagram HER

JEG ELSKER NRK-LISENSEN

Halloy!

Jeg har startet det nye året med litt jobb, mye vannrett avslappelse på sofaen, og allerede ei litta sjokkis-sprekk i nyttårsforsettet omhandlende godtestopp i januar. Jess.

 

Jeg begynner på studier igjen om ikke så lenge, og en lang juleferie i Hvittingfoss, med et avbrekk i Egypt, går mot slutten. Ikke flere krumkaker hos bestemor, ikke mer tvangskosing med katta, ikke mer gomling fra mammas velfylte kjøleskap. Nei. Tilbake til lesing, hybelkaniner og havregryn til morgen, middag og kvelds. Hverda’n. Det gledes.  Men det er faktisk nesten ei hel uke igjen, og som den ultrainteressante personen jeg er, som du garra er sjukt nysj på hvordan sitt liv ser ut, så tenkte jeg å liste opp ukas planer:

Mandag: Ingenting. Fri. Spille Red Dead Redemption 2 eller lese i Else Går Til Psykolog. Kanskje gå en tur, hvis jeg føler det der “new year new me”-greiene veldig på kroppen. Vi får se.

Tirsdag: “Hvorfor det” med Trond Viggo og Steinar Sagen!  Da durer jeg og V innover til Oslo en liten tur for å få med oss Steinar, en av våre felles absolutte favorittpersoner, svare på rare spørsmål på Rockefeller. Det blir moroooo!

Onsdag: Nada. Rart med det. Null planer. Hva skjer a? Kanskje møte ei venninne, hvis noen har tid? Er vel bare Hjørdis som har tid til meg vel. Som alltid. Kattepusen Hjørdis der altså. Men hu er drittlei av den tidligere nevnte tvangskosinga, så hu har vel sikkert en mygg hun må jage eller et vissent grasstrå hun må spise antar jeg. Travelt.

Torsdag: Da kommer endelig enkeltemnene ut!! Da må jeg bruke hele ettermiddagen på å finne ut hva jeg skal ta, hvilke fag som ikke krasjer og sette opp timeplanen min. Det blir spennende å se hva det er å velge i, om jeg ender opp med å studere teologi, sexologi og Tupac det neste året for eksempel, eller om det blir noe helt annet.

Fredag: Fredag klokka 09:00 må jeg sitte klar og melde meg opp i de enkeltemnene jeg har valgt. Da er det førstemann til mølla, så da er første prioritet stabilt internett og en skjerpa finger på musa, hvis det er lov å si.

Lørdag: Lørdag kommer til å gå til å sette seg litt inn i de emnene jeg får, lage en plan for lesing og planlegge det kommende halvåret godt. Når jeg først får emnene inn på timeplanen blir det jo mye lettere å se hvor mye tid jeg får til å jobbe ved siden av, trene kanskje bittelitt, surre og rusle videre med bloggen, og spille Red Dead Redemption 2 ikke sant.

På kvelden på lørdag skal jeg og V en tur innom venninna mi og hennes bursdagsfest, det blir koooooselig <3

Søndag: På søndag skal jeg og V på omvisning i NRK-bygget. Snoke rundt i lisensnirvanaet, vår favoritt-statskanal. NRK er livet for oss. NRK <3 Jeg elsker NRK-lisensen, jeg. Den gir meg mye glede faktisk. Fantastisk radio. NRK-klem til alle <3

 

Nyt sønda’n og gled dere te manda’n!

Vi blogges B-)

Følg meg gjerne videre på Facebook HER og Instagram HER

 

Kjære Maren. Nå har enda et år gått uten deg

Det første innlegget jeg skrev på bloggen min i 2018, startet sånn her:

“Kjære Maren, søstera mi.  

Det er nesten ti måneder siden du døde nå. 296 dager i dag. Et nytt år har tusla i gang uten deg, og det har føltes helt forbanna uoverkommelig de siste dagene. Det har skjedd mye siden sist jeg så deg. Verden har blitt rar. Det har kommet en ny, merkelig animert versjon av mummitrollet som jeg er sikker på at du hadde irritert deg skikkelig over, blant annet. Den er teit. Den vi to vokste opp med var selvfølgelig mye kulere.” 

Nå starter altså snart enda et år uten deg, Maren. Enda et år.  Og igjen er det så mye som har skjedd siden sist jeg så deg, og siden jeg skrev rett til deg forrige gang her på bloggen, for et år siden.

Januar starta med en liste med mål, hvor jeg har fullført ca halvparten. Du veit åssen det er.  2019 blir antakelig same procedure. Mindre sjokkis, mer ute i skauen, mer latter og mindre angst. Du inspirerer meg hver eneste i dag til å prøve å værra det beste mennesket jeg kan værra, og der er jeg så sjukt takknemlig og stolt over å ha hatt akkurat deg som forbilde. Du var så flink til å gi folk det de trang, enten det var forståelse, ro, klemmer, latter, ei skulder å grine på, gode råd eller hva som helst. Tenker mye på det, måten du bare var der for folk, og aldri krevde noe tilbake.

Det er mange ting jeg fortsatt ikke føler at jeg har noen andre enn deg å snakke med om. Føler at jeg plager alle andre, følte aldri det med deg, for mine problemer var dine problemer, og omvendt, og sånn var det bare. Savner å kunne ringe deg når jeg griner. Savner deg hele tida.

i Februar ble jeg nominert i en Vixen-kategori, og fikk lov til å være med på fest. Du hadde fryda deg så på mine vegne, og spamma ned alle vennene dine med oppfordringer om å stemme på meg. Du var min største fan og min go-to når det gjaldt innlegg jeg var usikker på om var bra nok, morsomme, for på kanten eller for A4. Ærlige tilbakemeldinger, noe kritikk og masse skryt. Savner bekreftelsen din på at det jeg skriver er riktig, viktig eller betyr noe. Savner deg hele tida.

Mars blogga jeg ikke.  Det ble et år siden du døde den 13.,  og alt ved det var så vondt og vanskelig å forstå.  Bildene i huet ble for mye for meg, jeg gikk bare rundt og gjenopplevde alt det vonde igjen og igjen. Hvor dårlig du var, hvor fortvila vi var, hvor sterk mamma var som alltid satt ved siden av deg. Hvor sterk DU var. Å holde hånda di natt til 13. mars, uten å kunne gjøre noe som helst annet enn å se på at du ble borte. Dagen etter, alle telefonene vi tok som starta med “jeg ringer for å fortelle at Maren er død”. Jeg savner deg hele tida.

April feira jeg bursdagen min, og skulle også feira din.  Jeg har 17., du 19.  Ba masse folk på fest, ble full og grein hele dagen etterpå. Savner deg hele tida.

Mai ble jeg endelig ferdig med VGS, etter å ha brukt altfor lang tid på å ta alt sammen som privatist. Dette betydde at jeg endelig skulle få flytte til Oslo og begynne på universitetet til høsten, noe som egentlig skulle skje sammen med deg. Vi hadde planer om å flytte sammen, noe jeg veit du kanskje så på som en utfordring siden jeg er så forbanna rotete av meg. Men vi gleda oss. Vi gleda oss til at du skulle bli frisk, til å bo sammen i Oslo og passe på hverandre der.

Jeg feira 17. mai med en bra gjeng.

Juni  og Juli ble jeg aktiv på bloggen igjen, skrev masse og fikk utløp for mye tanker. Gledet meg til å begynne på nytt i Oslo, og prøvde å tenke at det ville bli bra, til tross for at det ikke ble som planlagt med deg. Saken om deg og behandlingen du fikk på sykehuset kom i VG, og folk kunne ikke tro det de leste.

August flytta jeg ordentlig inn i hybelen min i Oslo. Var kjempefornøyd med å ha fått hybel på Kringsjå, jeg hadde hyggelige folk i kollektivet og jeg gleda meg til å begynne på Blindern, der du også gikk.

September var jeg i full gang med studier, og det føltes forbanna godt å ha kommet så langt. Det var vanskelig å finne konsentrasjonen til å lese mange ganger. Tapet av deg og pappa har gjort meg ganske engstelig for verden, og jeg bekymrer meg mye for små og store ting, noen ganger til det punktet at alt føles helt uoverkommelig. I september skrev jeg et innlegg om angst, prøvde å jobbe med den, og å jobbe med studiene mine.  Hvor bra det har gått så langt er vel relativt, kanskje.

Farga håret rosa igjen rundt dissa tider, trur jeg. Synes det er meg. Litt farge i speilet er litt ålreit.

Oktober tok mamma meg med til USA! Til Washington, New York, og New Haven. Vi hadde en helt sjukt fin tur, vi opplevde så mye kult og vi fikk se så mye rart. Men, som ved hver reise siden du døde, så mangla det èn. Den positive solstråla som entusiastisk så individualitet og glede i alt og alle.

I slutten av oktober møtte jeg Vegard, som nå har blitt kjæresten min. Jeg er helt på trynet forelska og han tar bedre vare på meg enn jeg kunne forestilt meg at noen kunne gjørra.  Det er så vondt å tenke på at dere aldri kommer til å treffe hverandre,  for det føles som en av de mest naturlige tinga i verden at dere skulle gjort. Og du hadde likt han så godt, og du hadde blitt så glad av å se hvor bra han er for meg. Du har sett hvor usikker jeg har vært på mange ting opp gjennom, og du hadde fryda deg over å se hvor sikker jeg føler meg nå.

November var det stort sett eksamenslesing og Vegard dagene mine besto av. Iløpet av denne måneden slutta jeg på angstmedisiner, fant skrivegleden på bloggen igjen, og begynte for første gang på veldig lenge å glede meg til framtida. Følte jeg hadde gått som en ensom zombie i mitt eget vakuum lenge uten å få til noe som helst, før Vegard plutselig bare dro meg ut av selvmedlidenheten og ga meg trua på at jeg også faktisk kunne få det skikkelig bra igjen.

Nå i Desember tok mamma meg med på ferie igjen, for å slippe jula. Jeg er så heldig som har mamma, som har tatt meg med på masse rare steder rundt i verden og fortsetter å gjørra det. Reisa ble på mange måter ekstra vanskelig, både fordi det var jul og fordi du alltid har pleid å være med på tur. Men vi veit at du hadde ønska at vi fortsatte å oppleve ting, og ikke bare satte oss ned for å vente på døden. Du er med oss.

Nå er 2019 straks her, og byr på et nytt år vi skal fylle med mening.  Og vi skal gjørra så godt vi kan.

Savner deg hele tida. 

 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER og Instagram HER

 

 

 

Veibombe i Kairo, fornektelse i Sharm El Sheikh

Hei fra siste dag i Sharm! La meg begynne med noe jeg synes er hyggelig: hår og blomster matcher mye her.

Vi har hatt en fin tur, men vi begynner å bli veldig klare for hjemreise nå. Det siste døgnet har vi holdt oss ganske rolige, da vi jo ble litt prega av å høre om den mulige terroren mot en turistbuss i Kairo. På tidspunktet bomben gikk av skulle jeg og mamma egentlig sittet på en turistbuss i Sinai sjæl, på vei til Petra i Jordan. Vi skulle egentlig reist natt til i går, men måtte droppe det da jeg ikke var helt i form.  Vi var glade for å ikke ha mange timer i turistbuss foran oss da vi så at dette hadde skjedd. Siden vi bodde i Giza sjæl sist vi var i Egypt, føles det kanskje litt ekstra ekkelt.

Egypterne her er også prega av det som har skjedd, og tydelig livredde for at dette skal bremse turismen enda mer. Vi har merka godt hvor rolig det er her, og hvor desperate de er etter å selge. Det virker som de ikke vil snakke om det som skjedde i Kairo, vi ble blant annet huka inn av en som først var veldig imøtekommende og gjerne ville vi skulle kikke i shoppen hans, og begynte å prate om hvor få nordmenn det var som kom hit etter flynedskytinga også videre. Da vi da nevnte for ham at vi var redd det kom til å avta enda mer nå etter denne veibomba, fikk han et mørkt uttrykk i ansiktet og sa bare «nothing happened, nothing happened. You want to buy something or not??» også bare vifta han oss vekk.  Forståelig nok kanskje, med tanke på hvor avhengige de er av turismen.  Vondest er det selvsagt likevel for alle de pårørende og berørte av veibomben. Ord blir fattige når de skal beskrive sånn ondskap.

Jeg savner V, og gleder meg veldig til å se han på Gardermoen i kveld. Det blir godt å komme hjem til minusgrader og snø, jeg er full av soleksem og lengter etter cetrizin og kulde <3

 

vi blogges.

Følg meg gjerne videre på Facebook HER og Instagram HER

IKKE DRA HIT HVIS DU VIL SLIPPE DETTE

Hvis du noen gang får planer om å dra til Sharm El Sheikh i jula for å slippe alt julemaset – velg et annet sted.

Her er det nisser, snømenn og julelys OVERALT. Det spilles julemusikk OVERALT.  Jeg ANER ikke hvor mange ganger jeg har hørt “Rudolf the rednosed reindeer” ved bassengkanten nå, og alle Egypterne går smilende rundt og ønsker oss Merry Christmas.

Dette er meg og restaurantsjefen. Jeg er noe skeptisk til hans entusiasme over jula, men han er veldig hyggelig, og han lot meg få lov til å bære en kake og gi den til en liten kid som hadde bursdag mens alle de andre sang bursdagsangen, bare fordi håret mitt matcha kaka. Hater forøvrig når folk som er høyere enn meg legger albuen sin oppå skuldra mi sånn som det der. JEG ER IKKE STOKKEN DIN!!! Som Hellstrøm ville sagt.

Hvis du forøvrig har planer om å dra til Egypt for å slippe mas sånn generelt – velg et annet sted. Her er det nesten umulig å gå nedover ei handlegate uten å bli “bedt” inn i hver eneste shop, bare for å “have a look and get my businesscard” selvfølgelig.  Vi har vært andre steder i Egypt før, men Sharm El Sheikh overgår alle masters of mas med tusenvis av høydemeter. Men det er en del av pakka, og vi har fått kikke på utallige miniatyrutgaver av både pyramidene, Sfinksen og Tutankhamon, så det er jo moro.

MEN ELLERS, så har vi en skikkelig deilig, avslappende og koselig ferie. Det er så SJUKT fint å bade i havet her!! Man trenger ikke gå mer enn en meter ut i vannet før du møter korallene, og alskens rariteter av fisk og sjødyr begynner å svømme rundt føttene dine. Skikkelig kult!

Jeg er heldig fordi jeg flyter lett og det blir mye svor til alle hvis du griller meg i sju timer med en krølla alluminiumsfolie-ball under.  For å støtte oppunder denne påstanden legger jeg ved et bevis på hvor lykkelig jeg er når det er middagstid. Jeg er som nevnt opptatt av “å eta oppunder huden”, så huden ikke blir slapp og jeg får rynker. 

In other news møtte vi en veldig fin kattepus i dag, som vi selvfølgelig hadde photoshoot med. Den var hyggelig og pratsom, og den spurte oss utrolig nok ikke om vi ville ta en liten kikk innom shoppen hans.

Det har vært såpass dårlig nett her de siste dagene at det har blitt vanskelig å blogge, men det løsner visst litt for Wifien her sånn ca en gang i skuddåret, og da er det bare å henge med.  Vi blogges forhåpentligvis seinere!

Følg meg gjerne videre på Facebook HER og Instagram HER

SLIPP VALKENE FRI PÅ FERIE

God morgen bloggis! 

Herregudane, i skrivende stunde er klokka 03 på natta. Etter en lang dag inneholdende rusling på stranda, avslapping ved bassenget, masse god mat og en laaaaang runde med spa, skulle jeg bare kræsje et kvarters tid i senga  før vi skulle ut og roame streeten på kveldstid. Men etter badstue, skrubbing, jacuzzi og verdens vondeste men beste massasje, var skrotten min bare i helt hvile-fullstendig-på-grensa-til-pensjonist-tilværelses-modus. Vi la oss rundt klokka 21, og jeg våkna ikke før nå, litt før 03. Litt tidlig å rave bort til frokostbuffeten da vel.  

Vi var fremme på hotellet seint lørdag kveld, og rakk ikke så mye annet enn å bli stua inn til en sein middag og å gå en liten tur rundt på hotellområdet etterpå for å sjekke ståa. Bortsett fra synet av en mann som kom sjanglende og tissa i en av hotellets flotte blomsterbusker på vei til baren, har inntrykket så langt vært veldig positivt! Hele byen her er nok kanskje litt prega av charter, men for ei uke med ferie tilegnet avslapping, soling og bading, så virker Sharm el Sheikh helt perf så langt. 

Ellers har jeg oppdaget at det er deilig å slippe valkene fri på ferie, og lufte hver krik og krok av både kjærestekilo, julekilo og kiloer som var der fra før. Det disser når jeg poker magen og det planlegges en real change over nyttår, men du verden som kjærleikshåndtaka koser seg ute i friluft. Nå om dagen eter jeg jo oppunder og vel så det også, så de kanke akkurat klaga på feriestemninga nå synes jeg, selv om bikinitoppen har blitt litt trang til jul. Det gledes!

 

Jeg har ikke fått tatt noen bilder med kameraet enda, som den urutinerte bloggerfisen jeg er. Men imorra er det store planer om å trøkkes inn på beautysaloonen og deretter er det duket for ei kløktig shoot blant palmer og blommor for å si det MILDT, her skal det bli instavennlige shots i bøtter og lass, så STAY TUNED sier jeg bare ass, for detta vil du IKKE gå glipp av gitt. Jeg har shava leggene for å si det sånn, så her blir det muligheter for å vise all kinds of ankler og mere tell. 

 

Vi blogges! 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER og Instagram HER

HVA SKAL VI GJØRE NÅ?

Jaja, Norwegian. Så satt vi her igjen da.

Det er ikke så lenge siden sist jeg satt på en flyplass, og håpet at dere ville ta meg dit jeg skulle på det tidspunktet dere hadde lovet meg.  Dere fikk meg riktignok hjem til slutt – bare et par døgn etter avtalt. Det er vel prisen å betale for prisen vi betalte, tenkte vi. Og vi som var i New York, var lykkelige for litt ekstra tid på ferie. Men denne gangen sitter jeg på Gardermoen på vei til ferie, og det er hakket mer ræva.

Flyet skulle først gå 12:15. Så skulle det gå 13:00. Plutselig skulle det gå 13:20, og nå skal det jaggu meg ikke gå før 13:50. Hvor mange døgn dere kan holde det gående ved å utsette en halvtimes tid veit ikke jeg, men spenningen stiger, og mysteriet rundt når vi kommer oss avgårde forblir uløselig.  Hva skal vi gjøre nå? Selger de telt i Tax Free? skal vi overleve på billig sprit, tobakk og helnorsk Freia Melkesjokolade til krampa tar oss?  Halvannen time blir fort halvannet døgn, og halvannet døgn blir fort kansellert. Så her sitter vi, klare for ei jul på stranda, men kommer sannsynligvis til å ende opp i ei snøhule i hagen, og det nærmeste vi kommer ferie er Stranda Spekeskinke. Men det er godt, det.

Vi blogges. Forhåpentligvis fra Egypt, sannsynligvis fra Gardermoen. <3

Følg meg gjerne videre på Facebook HER og Instagram HER

MÅ LEVA LITT OG ETA PAPPKAKE

God umenneskelig tidlig morgen (jo, det ER umenneskelig tidlig klokka halv ni nå i jula.) fra flytoget!

Vi har akkurat blitt sluppet av i Drammen av V, og dura inn på flytoget som sto klart og venta på oss.  Det er deilig å bare ha med seg ei lita, lett jakke; og fryse som satan frem til vi lander i Egypt seinere i dag.

Akkurat nå gleder jeg meg aller mest til den lille kaka man pleier å få på flyet, de som man ikke helt kan definere smaken på, men som man koser seg med likevel bare fordi man sitter der og kjeder seg halvt ihjæl uansett. Så hvorfor ikke spise en kake av mel og papp liksom. Må leva litt.

Jeg tror faktisk det er første gang jeg tar flytoget, og jeg finner det så langt ytterst behagelig.  Det er nesten ingen folk på her akkurat nå, og det går så smud og stille at man nesten skulle tru man hadde pådratt seg noen heftige dotter i øra uten å ha fått det med seg.  Ålreit!

Vi blogges fra Sharm El Sheikh! B-)

Følg meg gjerne videre på Facebook HER og Instagram HER