HATER NÅR DET SKJER

Asså, dere veit hvordan det er.

Man står opp, uthvilt og klar etter en god natts søvn, og tenker at I DAG ER DAGEN. Dette er dagen hvor valkene skal få dissa fra seg litt. Dette er dagen hvor musklene skal pumpes til de skriker om hjelp, pusten skal løpes fra, sjokkisen fra i går skal tilintetgjøres. 

Du skal slå alle personlige rekorder, tenker du, mens du tar på deg treningstøyet. Du skal holde på i timesvis, du skal forbrenne så mange kalorier at du passer inn i den kjolen som passa best for ti kilo siden innen du er ferdig for dagen, for i DAG er DAGEN. Dagen hvor du skal trene som FÆÆN. 

Hele kroppen verker etter å komme igang mens du lager deg frokost. Du finner deg noe sunt og proteinrikt å ha på skiva, eller kanskje lager du deg en fiberrik smoothie. 

Også setter du deg ned for å spise. 

Også spiser du ferdig. 

Også sitter du litt til. 

Og før du veit ordet av det…

Så er treningsøkta glemt, hjernen er omprogrammert, og uten å ha peiling på hvordan du endte opp sånn, så sitter du altså sånn her:

Etterhvert kikker du ned på deg sjæl, og tenker: “jøss, hvorfor har jeg på meg treningstøy?”, før du trekker på skuldrene, og fortsetter å gomle i deg jordbær mens pedikyren tørker. 

Det er ei lett felle å falle i ass. 

Men vi blogges!! For nå skal jeg faktisk ut å trene. Trur jeg?? Var det ikke det jeg skulle a??

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

STOPP DEN FORBANNA SPISINGA DI!

Jeg tror lillehjernen har begynt å etse. Det prikker i hele kroppen som om noen akkurat har kasta meg med huet først oppi en maurtue. Hvert knas er som en stadig strammere knipetang rundt frontalpannelappen, og hver gang jeg hører spyttet ditt bre seg over maten du inntar får jeg rykninger og leamus i hele trynet. For spytt skal faktisk ikke høres. Men jeg hører det, åh føkkings Maria Aredondo Colada jeg HØRER det.

Jeg veit jo at det er meg det er noe klin gæærnt med. Jeg veit at jeg ikke kan be folk om å slutte og spise. Dessverre. Men for hvert tygg av et knekkebrød i nærheten av meg vil jeg knuse tallerkenen med det knekkebrødet på, og for hver banan du gomler blir jeg «svartære og svartære i ævva», som bestemor ville sagt. Jeg skammer meg og prøver å tenke at jeg må skjerpe meg hver eneste gang, men tanken på å mentalt plante neven i noens, hvem som helst, sitt tryne trumfer liksom alltid. Når du tygger er det som om du har åpna topplokket på meg og pirker meg i hjernebarken, og napper og drar i nervene mine.

Min indre Karl Reverud hopper opp og ned og skriker NEI, NEI, NEI, idèt noen drar frem en potetgullpose. Spesielt hvis jeg er på slankern, og ikke kan motstandstygge sjæl. For det er det eneste som hjelper, hvis jeg kan konsentrere meg om min egen tygging fremfor andres. Det er av en eller annen grunn ikke like morbid.

«Stop your chewing please, it’s pricking in my brainz!? sier jeg på ferie til strandløver med eple I hånda ved siden av meg. De himler selvsagt med øya og tygger videre, og jeg forflytter meg og strandhåndkleet mitt lenger og lenger unna, helt til jeg aldeles ikke befinner meg på stranda overhodet. For folks gafs, glufs og glefs kombinert med stekende sol og solbrente, høye skuldre, er rett og slett umulig for meg å skulle håndtere.

Stakkars mammaen min. Hvor mange ganger hun har sittet i sofaen med et knekkebrød til kvelden med dårlig samvittighet og den enda dårligere stemningen auraen min stimer ut av seg, kun fordi hun vil ha seg litt kveldsmat. Jeg prøver så hardt det lar seg gjøre å fremstå uanfektet, men hun senser den voksende frustrasjonen min likevel, for hver bit hun tar. Plutselig kan hun utbryte; «JEG MÅ FÅ LOV TIL Å SPISE, JULIA!!» uten at jeg har sagt noe som helst, men kun vært tilstedeværende med min forsurende utstråling. «JA JEG VEIT DET UNNSKYLD DET ER IKKE MED VILJE» svarer jeg ofte da, og tar meg en forlenget tur på dass for å gi henne fred til å spise ferdig. Sunn mor-datter-dynamikk right there.

Til alle som plages av min tyggefobi: unnskyld for at jeg lager dårlig stemning når du spiser. Jeg har lest at det faktisk er en ordentlig greie, en feil i hjernen eller noe sånt. Så jeg kan faktisk ikke noe for det. Men unnskyld likevel.

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

HVEM ER JULIA?

Den 26.09.14, posta jeg mitt første innlegg på juliafrika.blogg.no. Der har jeg blogga uregelmessig de siste snart fire åra, og helt fram til i dag, hvor jeg ENDELIG kunne kvitte meg med det dustete navnet jeg fant på en gang for lenge lenge siden og som var funny i 16 min før jeg så meg lei. Sånn ære, gitt. 

Men nå i dag skriver vi 13.06.18 på kalenderen, og jeg har fått meg domenet of my dreams; Julia.blogg.no. Kanskje litt banalt, kanskje gir det deg noen assosiasjoner til jentebladet Julia (pls ikke si at det gjør det a), men det er perf for meg. Her skal jeg altså fortsette i min vante tralt, og gjøre som jeg alltid har gjort. 

Hvis du nå sitter og tenker “hvem i satans pensjonskasse er egentlig JULIA? Hva i alle dager er det hu gnåler om? Er det hu fra jentebladet Julia?”, så skal jeg prøve å svare på det, og samtidig bekrefte at jeg IKKE er hu fra jentebladet Julia. Jeg bare heter Julia, og for noen er jeg kanskje “hu med dobbelthaka” eller “hu som hadde rosa hår en stund” eller “hu rare som skriver så fælt og er opptatt av orddelingsfeil men ikke har helt styringa på og og å” eller noe helt annet. 

Men, jeg har blogga om alt mulig de siste åra. Alt fra rør om valker, trening og dobbelthaker, til de aller jævligste tinga som har skjedd i livet mitt. Det har gitt meg masse å få lov til å skrible fritt om ditt og datt i tide og utide, og jeg er evig thankful for alle dere som har delt historiene deres med meg, kommet med støttende kommentarer, lest, likt og vært der. Håper jeg fortsetter å se dere her på denne nye bloggisen! Jeg gleder meg i alle fall masse til å fortsette under et bloggnavn jeg er litt stoltere av å bære enn en kringy pun jeg humra av da jeg var 18. 

Vi blogges <3 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER