Kjære Maren. Nå har enda et år gått uten deg

Det første innlegget jeg skrev på bloggen min i 2018, startet sånn her:

“Kjære Maren, søstera mi.  

Det er nesten ti måneder siden du døde nå. 296 dager i dag. Et nytt år har tusla i gang uten deg, og det har føltes helt forbanna uoverkommelig de siste dagene. Det har skjedd mye siden sist jeg så deg. Verden har blitt rar. Det har kommet en ny, merkelig animert versjon av mummitrollet som jeg er sikker på at du hadde irritert deg skikkelig over, blant annet. Den er teit. Den vi to vokste opp med var selvfølgelig mye kulere.” 

Nå starter altså snart enda et år uten deg, Maren. Enda et år.  Og igjen er det så mye som har skjedd siden sist jeg så deg, og siden jeg skrev rett til deg forrige gang her på bloggen, for et år siden.

Januar starta med en liste med mål, hvor jeg har fullført ca halvparten. Du veit åssen det er.  2019 blir antakelig same procedure. Mindre sjokkis, mer ute i skauen, mer latter og mindre angst. Du inspirerer meg hver eneste i dag til å prøve å værra det beste mennesket jeg kan værra, og der er jeg så sjukt takknemlig og stolt over å ha hatt akkurat deg som forbilde. Du var så flink til å gi folk det de trang, enten det var forståelse, ro, klemmer, latter, ei skulder å grine på, gode råd eller hva som helst. Tenker mye på det, måten du bare var der for folk, og aldri krevde noe tilbake.

Det er mange ting jeg fortsatt ikke føler at jeg har noen andre enn deg å snakke med om. Føler at jeg plager alle andre, følte aldri det med deg, for mine problemer var dine problemer, og omvendt, og sånn var det bare. Savner å kunne ringe deg når jeg griner. Savner deg hele tida.

i Februar ble jeg nominert i en Vixen-kategori, og fikk lov til å være med på fest. Du hadde fryda deg så på mine vegne, og spamma ned alle vennene dine med oppfordringer om å stemme på meg. Du var min største fan og min go-to når det gjaldt innlegg jeg var usikker på om var bra nok, morsomme, for på kanten eller for A4. Ærlige tilbakemeldinger, noe kritikk og masse skryt. Savner bekreftelsen din på at det jeg skriver er riktig, viktig eller betyr noe. Savner deg hele tida.

Mars blogga jeg ikke.  Det ble et år siden du døde den 13.,  og alt ved det var så vondt og vanskelig å forstå.  Bildene i huet ble for mye for meg, jeg gikk bare rundt og gjenopplevde alt det vonde igjen og igjen. Hvor dårlig du var, hvor fortvila vi var, hvor sterk mamma var som alltid satt ved siden av deg. Hvor sterk DU var. Å holde hånda di natt til 13. mars, uten å kunne gjøre noe som helst annet enn å se på at du ble borte. Dagen etter, alle telefonene vi tok som starta med “jeg ringer for å fortelle at Maren er død”. Jeg savner deg hele tida.

April feira jeg bursdagen min, og skulle også feira din.  Jeg har 17., du 19.  Ba masse folk på fest, ble full og grein hele dagen etterpå. Savner deg hele tida.

Mai ble jeg endelig ferdig med VGS, etter å ha brukt altfor lang tid på å ta alt sammen som privatist. Dette betydde at jeg endelig skulle få flytte til Oslo og begynne på universitetet til høsten, noe som egentlig skulle skje sammen med deg. Vi hadde planer om å flytte sammen, noe jeg veit du kanskje så på som en utfordring siden jeg er så forbanna rotete av meg. Men vi gleda oss. Vi gleda oss til at du skulle bli frisk, til å bo sammen i Oslo og passe på hverandre der.

Jeg feira 17. mai med en bra gjeng.

Juni  og Juli ble jeg aktiv på bloggen igjen, skrev masse og fikk utløp for mye tanker. Gledet meg til å begynne på nytt i Oslo, og prøvde å tenke at det ville bli bra, til tross for at det ikke ble som planlagt med deg. Saken om deg og behandlingen du fikk på sykehuset kom i VG, og folk kunne ikke tro det de leste.

August flytta jeg ordentlig inn i hybelen min i Oslo. Var kjempefornøyd med å ha fått hybel på Kringsjå, jeg hadde hyggelige folk i kollektivet og jeg gleda meg til å begynne på Blindern, der du også gikk.

September var jeg i full gang med studier, og det føltes forbanna godt å ha kommet så langt. Det var vanskelig å finne konsentrasjonen til å lese mange ganger. Tapet av deg og pappa har gjort meg ganske engstelig for verden, og jeg bekymrer meg mye for små og store ting, noen ganger til det punktet at alt føles helt uoverkommelig. I september skrev jeg et innlegg om angst, prøvde å jobbe med den, og å jobbe med studiene mine.  Hvor bra det har gått så langt er vel relativt, kanskje.

Farga håret rosa igjen rundt dissa tider, trur jeg. Synes det er meg. Litt farge i speilet er litt ålreit.

Oktober tok mamma meg med til USA! Til Washington, New York, og New Haven. Vi hadde en helt sjukt fin tur, vi opplevde så mye kult og vi fikk se så mye rart. Men, som ved hver reise siden du døde, så mangla det èn. Den positive solstråla som entusiastisk så individualitet og glede i alt og alle.

I slutten av oktober møtte jeg Vegard, som nå har blitt kjæresten min. Jeg er helt på trynet forelska og han tar bedre vare på meg enn jeg kunne forestilt meg at noen kunne gjørra.  Det er så vondt å tenke på at dere aldri kommer til å treffe hverandre,  for det føles som en av de mest naturlige tinga i verden at dere skulle gjort. Og du hadde likt han så godt, og du hadde blitt så glad av å se hvor bra han er for meg. Du har sett hvor usikker jeg har vært på mange ting opp gjennom, og du hadde fryda deg over å se hvor sikker jeg føler meg nå.

November var det stort sett eksamenslesing og Vegard dagene mine besto av. Iløpet av denne måneden slutta jeg på angstmedisiner, fant skrivegleden på bloggen igjen, og begynte for første gang på veldig lenge å glede meg til framtida. Følte jeg hadde gått som en ensom zombie i mitt eget vakuum lenge uten å få til noe som helst, før Vegard plutselig bare dro meg ut av selvmedlidenheten og ga meg trua på at jeg også faktisk kunne få det skikkelig bra igjen.

Nå i Desember tok mamma meg med på ferie igjen, for å slippe jula. Jeg er så heldig som har mamma, som har tatt meg med på masse rare steder rundt i verden og fortsetter å gjørra det. Reisa ble på mange måter ekstra vanskelig, både fordi det var jul og fordi du alltid har pleid å være med på tur. Men vi veit at du hadde ønska at vi fortsatte å oppleve ting, og ikke bare satte oss ned for å vente på døden. Du er med oss.

Nå er 2019 straks her, og byr på et nytt år vi skal fylle med mening.  Og vi skal gjørra så godt vi kan.

Savner deg hele tida. 

 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER og Instagram HER

 

 

 

7 kommentarer
    1. Du skriver så fantastisk vakkert og inderlig rørende <3 Det er så sårt og vondt at du er uten din søster og sjelevenn, jeg føler så sterkt med deg og sender deg masse kjærlighet <3

    2. Kjære vakre Julia,

      jeg er overbevist om at søsteren din både digger kjæresten din og er mektig stolt av deg <3 Ønsker deg et magisk 2019 <3

      Varme klemmer til deg

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg