-Det veldig få vet om meg, er at jeg sliter med nerver og sosial angst

For et par dager siden fikk jeg en melding fra fetteren min Torjus, som hadde skrevet en tekst han følte at han ikke hadde noe sted å dele. Jeg ble ganske overrasket over at nettopp Torjus sendte meg en tekst, og enda mer overrasket da jeg skjønte hva temaet i teksten var. 

Vi mangler menn i debatten om psykisk helse. Menn står for to tredjedeler av alle selvmord begått i Norge, samtidig ligger det normer fra langt tilbake i lufta som tilsier at menn skal holde følelseslivet sitt for seg sjæl. 

Både Torjus og jeg har vokst opp på et lite sted hvor alle kjenner alle, og jeg synes det er sjukt modig gjort av han å gi meg lov til å dele denne teksten. Da jeg så Bjarte Tjøstheims teaterstykke “det går betre no” satt jeg og tenkte at dette er første gang jeg har sett en mann snakke om angst noen gang. Det gjorde sterkt inntrykk, og jeg ser på Bjarte Tjøstheim med en så massiv respekt i etterkant, og ser på han som en gigantisk inspirasjon.

Nå er det Torjus som skal dele, og det står det minst like stor respekt av.  Han tar over pennen herfra. 

 

“Ensomhet er ikke å være alene, men å ikke ha noen å savne.”

– Nils Bredesen

Det er ikke så mange som egentlig kjenner meg. Med unntak av de få nærmeste vennene mine, så har jeg stort sett vært kjent som “broren til Una og Kenneth Friberg”, eller “han som jobber på kiwi/Spar”. Så etter lang betenkningstid og mye nervøsitet har jeg bestemt meg for å forsøke å gjøre noe med det.

Vi går litt tilbake i tid.

Når jeg var ferdig på ungdomskolen ante jeg ikke hva jeg ville framover, så jeg valgte samme linje (Salg & Service) som vennene mine. Jeg brydde meg lite om skolearbeid på den tiden, og karakterene mine reflekterte det. Sommeren før jeg skulle begynne på VG2 valgte moren min å flytte til Larvik, og jeg flyttet med henne. Jeg taklet derimot veldig dårlig å starte på en ny skole, hvor jeg ikke kjente et eneste menneske. For det som veldig få mennesker vet om meg, er at jeg sliter med nerver og sosial angst. Å komme i kontakt med nye mennesker har alltid vært veldig vanskelig for meg. Jeg følte meg heller ikke særlig velkommen i den nye klassen, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det her ikke kom til å gå.

Løsningen var at jeg kunne pendle fra Larvik til Kongsberg. På denne måten så kunne jeg fortsette i samme klasse som vennene mine, hvor jeg følte meg tryggere og mer akseptert. På grunn av avstanden mellom Larvik og Kongsberg så fikk jeg derimot ikke hatt så mye kontakt med vennene mine, og tilbrakte mesteparten, om ikke all, fritid alene. Heldigvis så er teknologien så bra i dag, at jeg kan opprettholde kontakt med folk via internett eller telefon. Noe som definitivt hjalp.

Etter jeg var ferdig med VG2 så satt jeg igjen med spørsmålet “hva skal jeg gjøre nå?”. Jeg ble anbefalt å prøve et år på folkehøyskole, og tilfeldigvis så var det en rett ved der jeg bodde. Jeg søkte på musikklinja, fikk plass, og flyttet inn i hybel på skolen. Allerede første kvelden knakk jeg. Følelsen av å være omringet av mennesker/områder jeg ikke kjente var et alt for stort press. Det hjalp nok heller ikke at jeg hadde levd mye isolert det siste året, så kontrasten ble veldig stor. Heldigvis så bodde moren min nærme skolen, så jeg bestemte meg for å bo hjemme, men fortsatt gå på folkehøyskolen. Tiden gikk, og jeg følte heller ikke her at jeg ble tatt særlig godt imot. Jeg kan nok takke meg selv for mye av det, da jeg alltid har vært en veldig vanskelig person å forstå seg på eller å komme nær. Spesielt når jeg var såpass ung i en sårbar posisjon. Jeg fullførte det året, men følte ikke at jeg satt igjen med noe annet enn studiegjeld. Så når du ikke trivdes på en folkehøyskole, så er jo selvfølgelig det logiske svaret å ta et år til xD

Jeg begynte på nytt på en annen følkehøyskole (også musikklinje), og igjen allerede første kvelden knakk jeg. Jeg satt i bilen på parkeringsplassen på skolen og hadde helt panikk. Etter et legebesøk begynte jeg med antidepressiva, og fortsatte på skolen. Medisinen hjalp igrunn ingenting, og gjorde meg bare syk. Så det sluttet jeg med etter 3 måneder. Utrolig nok så gikk det bedre på denne skolen. Jeg bodde på hybelen og kom godt overens med romkameraten. Jeg følte meg bedre og forsøkte å være en del av samfunnet på skolen. Men som allting godt, så varer det ikke lenge. Innen halve året var over, hadde jeg begynt å trekke meg tilbake til gamle vaner. Folk begynte å trekke seg vekk fra meg, og jeg ble igjen mer isolert. Her å kan jeg trygt si det var min egen feil. Årene fra jeg var 16 til jeg ble 20 var veldig kompliserte, og jeg hadde blitt veldig preget av det. Jeg fullførte nå dette året, og flyttet tilbake til hvittingfoss.

Steps leading to light in the darkness

Et par år etter jeg hadde startet å jobbe deltid på Spar Hvittingfoss, gikk jeg på en ny knekk. Jeg begynte å slite veldig med depresjon, og var veldig ensom. Det endte med at jeg ble sjukemeldt over en måned fra jobb, og legen ville ha meg til utredning for ADD, da han mente jeg viste symptomer på det. Etter lang utredning fikk jeg ikke diagnosen ADD, men sosial angst. Legene var visst veldig usikre på hva de egentlig skulle gjøre med meg, da jeg ble kalt inn til en del ekstra undersøkelser. Grunnen til depresjonen var at jeg aldri følte jeg kom noen vei i livet, og tilbrakte veldig mye tid alene. Jeg hadde alltid drømt om å finne ei jente jeg kunne levd sammen med, men det har vist seg å være nærmest umulig. Det hjelper heller ikke at jeg ikke har opplevd annet enn avvisning på den fronten. For hver gang hjertet blir knust, blir det vanskeligere å lime det sammen, og selvtilliten blir definitivt ikke bedre av den grunn. Å for hver gang hjerte har blitt knust i tusen deler, så føler jeg at en bit av puslespillet har blitt borte.

Familien min har de siste årene opplevd flere dødsfall, hvor det begynte med bestemoren min, så morfar, onkel Heine og til slutt min kusine Maren. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var veldig preget av de tilfellene, men sannheten er at jeg følte veldig lite. Antar det kommer av at jeg har følt veldig mye smerte gjennom livet, og føler meg “herdet”. At besteforeldrene mine døde var naturlig. Men Heine, og spesielt Maren har jeg alltid hatt litt skyldfølelse for at jeg var så apatisk. Noe jeg syns virker helt grusomt å skrive. (unnskyld Julia). Jeg er egentlig en veldig følelsesladet person, men da jeg er veldig introvert (google it) så har jeg alltid holdt det inne.

Noe du som leser (hvis det er noen) sikkert har skjønt innen nå, så har jeg aldri hatt noe særlig “ungdomsliv”. Det har vært noen forsøk på å komme meg inn i en sosial krets, men hver gang så ender jeg opp med å føle at jeg ikke passer inn. Selv hos mine nærmeste venner har jeg alltid følt meg litt som en “outsider”. Jeg har nå alltid forsøkt å bevege meg framover, og har brukt de siste årene på å ta studiekompetanse på deltid. I skrivende stund er jeg 27 år gammel, tar forkurs til ingeniør ved Universitetet i Sør-Øst Norge, og har som plan å starte på bachelor etter sommeren. Så jeg har ihvertfall noe å jobbe meg mot.

 

“Selv under den mørkeste natt, lyser måneskinnet”

– Torjus Friberg

 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, og Instagram HER

7 kommentarer
    1. Så flott at du deler, Torjus. Modig gjort.
      Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Mulig du har fått litt med deg fra mitt liv også, siden vi kommer fra samme sted og kjenner «alle».
      Når man er deprimert, og særlig over lang tid, er det ganske så normalt å ikke føle slik man forventer man skal føle når noen går bort. Depresjoner gjør at man er i ubalanse følelsesmessig. Selv kunne jeg gråte en liten skvett, ett minutts tid, men så brydde jeg meg ikke mere. Da var det rett tilbake til sin egen boble hvor alt dreide seg om å finne veien videre. Jeg er som du også veldig følelseslada og når man da føler man ikke føler noe lenger så blir man ekstra bekymret. Det er på ingen måte gøy å ha det slik, men når man føler at livet smiler igjen, og man ikke er deprimert, så kommer også følelsene for andre tilbake, og man bryr seg.

      Å finne kjærligheten i ei jente vil nok hjelpe for en stund, og kanskje lenger også, men tror det viktigste er å ta seg selv på alvor og finne kjærlighet og selvaksept i seg selv. Ikke lett dette, og ting tar tid, men det handler nok om å fokusere på det som kan endres positivt, og ikke se så mye tilbake.

      Mange er introverte, men skulle kanskje ønske de var motsatt, mange er ekstroverte, og mange er litt av begge deler. Slik er det, og slik skal det være. Menneskeheten trenger forskjellene.

      Noe som også er viktig, tror jeg, er å dedikere seg til noe man interesserer seg for. Derfor veldig flott at du prøver deg i ingeniørfaget. Dette vil gjøre godt for selvtilliten når du føler du mestrer. (Og jenter liker gutter med selvtillit, vet du.;))

      Ta gjerne kontakt om du føler for det.

    2. Flink du er som tørr å stå frem å deler dette med verden, håper du tar til deg alle gode ord, og får en god opplevelse med dette. Vondt å lese at du følte det slik tidligere i livet, og på fhs. Ønsker deg alt godt på tur inni voksen livet ditt.

      Hilsen din hemmelige nissevenn fra første fhs.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg