EN OPPDATERING

Halloi!

Akkurat nå sitter jeg og leser pensum, men bestemte meg for å prokrastinere bare bittelitt.

De siste dagene har vært fulle av studier og jobb, og selv om det egentlig har vært veldig ålreit, så gir det ikke akkurat noe kreativt spark i ræva å begrave seg i bøker om samfunnsvitenskaper og gresk mytologi. Den første forelesningen i antikkens mytologi startet med at professoren sier “jaja, velkommen til det minst attraktive emnet på hele UiO folkens”. Da var det ei som følte hu hadde naila dette semesterets emnevalg gitt. Det blir moro.

In other news har jeg begynt på lavkarbo, og det funker veldig bra for å få frem kinnbeina som du ser på bildet over. Sånn bortsett fra at hele huet mitt i denne vinkelen ser ut som en trillrund kork du kan skru av halsen min selvfølgelig.

Jeg går rundt og føler at jeg ikke har tid til en dritt om dagen, til tross for en timeplan som strengt tatt ikke akkurat er noe voldsomt til pes. Jeg har ikke tusenvis av røde bånd å klippe på midten iløpet av en dag for å markere åpningen av noe sånn som Kong Harald akkurat. Han må ha det travelt.

Vi blogges!

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, og Instagram HER

-Det veldig få vet om meg, er at jeg sliter med nerver og sosial angst

For et par dager siden fikk jeg en melding fra fetteren min Torjus, som hadde skrevet en tekst han følte at han ikke hadde noe sted å dele. Jeg ble ganske overrasket over at nettopp Torjus sendte meg en tekst, og enda mer overrasket da jeg skjønte hva temaet i teksten var. 

Vi mangler menn i debatten om psykisk helse. Menn står for to tredjedeler av alle selvmord begått i Norge, samtidig ligger det normer fra langt tilbake i lufta som tilsier at menn skal holde følelseslivet sitt for seg sjæl. 

Både Torjus og jeg har vokst opp på et lite sted hvor alle kjenner alle, og jeg synes det er sjukt modig gjort av han å gi meg lov til å dele denne teksten. Da jeg så Bjarte Tjøstheims teaterstykke “det går betre no” satt jeg og tenkte at dette er første gang jeg har sett en mann snakke om angst noen gang. Det gjorde sterkt inntrykk, og jeg ser på Bjarte Tjøstheim med en så massiv respekt i etterkant, og ser på han som en gigantisk inspirasjon.

Nå er det Torjus som skal dele, og det står det minst like stor respekt av.  Han tar over pennen herfra. 

 

“Ensomhet er ikke å være alene, men å ikke ha noen å savne.”

– Nils Bredesen

Det er ikke så mange som egentlig kjenner meg. Med unntak av de få nærmeste vennene mine, så har jeg stort sett vært kjent som “broren til Una og Kenneth Friberg”, eller “han som jobber på kiwi/Spar”. Så etter lang betenkningstid og mye nervøsitet har jeg bestemt meg for å forsøke å gjøre noe med det.

Vi går litt tilbake i tid.

Når jeg var ferdig på ungdomskolen ante jeg ikke hva jeg ville framover, så jeg valgte samme linje (Salg & Service) som vennene mine. Jeg brydde meg lite om skolearbeid på den tiden, og karakterene mine reflekterte det. Sommeren før jeg skulle begynne på VG2 valgte moren min å flytte til Larvik, og jeg flyttet med henne. Jeg taklet derimot veldig dårlig å starte på en ny skole, hvor jeg ikke kjente et eneste menneske. For det som veldig få mennesker vet om meg, er at jeg sliter med nerver og sosial angst. Å komme i kontakt med nye mennesker har alltid vært veldig vanskelig for meg. Jeg følte meg heller ikke særlig velkommen i den nye klassen, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det her ikke kom til å gå.

Løsningen var at jeg kunne pendle fra Larvik til Kongsberg. På denne måten så kunne jeg fortsette i samme klasse som vennene mine, hvor jeg følte meg tryggere og mer akseptert. På grunn av avstanden mellom Larvik og Kongsberg så fikk jeg derimot ikke hatt så mye kontakt med vennene mine, og tilbrakte mesteparten, om ikke all, fritid alene. Heldigvis så er teknologien så bra i dag, at jeg kan opprettholde kontakt med folk via internett eller telefon. Noe som definitivt hjalp.

Etter jeg var ferdig med VG2 så satt jeg igjen med spørsmålet “hva skal jeg gjøre nå?”. Jeg ble anbefalt å prøve et år på folkehøyskole, og tilfeldigvis så var det en rett ved der jeg bodde. Jeg søkte på musikklinja, fikk plass, og flyttet inn i hybel på skolen. Allerede første kvelden knakk jeg. Følelsen av å være omringet av mennesker/områder jeg ikke kjente var et alt for stort press. Det hjalp nok heller ikke at jeg hadde levd mye isolert det siste året, så kontrasten ble veldig stor. Heldigvis så bodde moren min nærme skolen, så jeg bestemte meg for å bo hjemme, men fortsatt gå på folkehøyskolen. Tiden gikk, og jeg følte heller ikke her at jeg ble tatt særlig godt imot. Jeg kan nok takke meg selv for mye av det, da jeg alltid har vært en veldig vanskelig person å forstå seg på eller å komme nær. Spesielt når jeg var såpass ung i en sårbar posisjon. Jeg fullførte det året, men følte ikke at jeg satt igjen med noe annet enn studiegjeld. Så når du ikke trivdes på en folkehøyskole, så er jo selvfølgelig det logiske svaret å ta et år til xD

Jeg begynte på nytt på en annen følkehøyskole (også musikklinje), og igjen allerede første kvelden knakk jeg. Jeg satt i bilen på parkeringsplassen på skolen og hadde helt panikk. Etter et legebesøk begynte jeg med antidepressiva, og fortsatte på skolen. Medisinen hjalp igrunn ingenting, og gjorde meg bare syk. Så det sluttet jeg med etter 3 måneder. Utrolig nok så gikk det bedre på denne skolen. Jeg bodde på hybelen og kom godt overens med romkameraten. Jeg følte meg bedre og forsøkte å være en del av samfunnet på skolen. Men som allting godt, så varer det ikke lenge. Innen halve året var over, hadde jeg begynt å trekke meg tilbake til gamle vaner. Folk begynte å trekke seg vekk fra meg, og jeg ble igjen mer isolert. Her å kan jeg trygt si det var min egen feil. Årene fra jeg var 16 til jeg ble 20 var veldig kompliserte, og jeg hadde blitt veldig preget av det. Jeg fullførte nå dette året, og flyttet tilbake til hvittingfoss.

Steps leading to light in the darkness

Et par år etter jeg hadde startet å jobbe deltid på Spar Hvittingfoss, gikk jeg på en ny knekk. Jeg begynte å slite veldig med depresjon, og var veldig ensom. Det endte med at jeg ble sjukemeldt over en måned fra jobb, og legen ville ha meg til utredning for ADD, da han mente jeg viste symptomer på det. Etter lang utredning fikk jeg ikke diagnosen ADD, men sosial angst. Legene var visst veldig usikre på hva de egentlig skulle gjøre med meg, da jeg ble kalt inn til en del ekstra undersøkelser. Grunnen til depresjonen var at jeg aldri følte jeg kom noen vei i livet, og tilbrakte veldig mye tid alene. Jeg hadde alltid drømt om å finne ei jente jeg kunne levd sammen med, men det har vist seg å være nærmest umulig. Det hjelper heller ikke at jeg ikke har opplevd annet enn avvisning på den fronten. For hver gang hjertet blir knust, blir det vanskeligere å lime det sammen, og selvtilliten blir definitivt ikke bedre av den grunn. Å for hver gang hjerte har blitt knust i tusen deler, så føler jeg at en bit av puslespillet har blitt borte.

Familien min har de siste årene opplevd flere dødsfall, hvor det begynte med bestemoren min, så morfar, onkel Heine og til slutt min kusine Maren. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var veldig preget av de tilfellene, men sannheten er at jeg følte veldig lite. Antar det kommer av at jeg har følt veldig mye smerte gjennom livet, og føler meg “herdet”. At besteforeldrene mine døde var naturlig. Men Heine, og spesielt Maren har jeg alltid hatt litt skyldfølelse for at jeg var så apatisk. Noe jeg syns virker helt grusomt å skrive. (unnskyld Julia). Jeg er egentlig en veldig følelsesladet person, men da jeg er veldig introvert (google it) så har jeg alltid holdt det inne.

Noe du som leser (hvis det er noen) sikkert har skjønt innen nå, så har jeg aldri hatt noe særlig “ungdomsliv”. Det har vært noen forsøk på å komme meg inn i en sosial krets, men hver gang så ender jeg opp med å føle at jeg ikke passer inn. Selv hos mine nærmeste venner har jeg alltid følt meg litt som en “outsider”. Jeg har nå alltid forsøkt å bevege meg framover, og har brukt de siste årene på å ta studiekompetanse på deltid. I skrivende stund er jeg 27 år gammel, tar forkurs til ingeniør ved Universitetet i Sør-Øst Norge, og har som plan å starte på bachelor etter sommeren. Så jeg har ihvertfall noe å jobbe meg mot.

 

“Selv under den mørkeste natt, lyser måneskinnet”

– Torjus Friberg

 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, og Instagram HER

TIL DERE SOM FORTSATT ER DER

Et av de menneskene som jeg satte aller høyest i livet mitt, og som jeg alltid kunne værra 100% meg sjæl sammen med, forsvant plutselig.

Da Maren døde, satt jeg igjen og ante ikke hvem jeg var.

Jeg satt igjen med en haug av minner ingen andre enn meg og Maren hadde sammen, drøssevis av interne vitser ingen andre enn Maren ville le av, og tusenvis av referanser ingen andre enn Maren ville ta. Og en massiv angst for hvordan resten av livet mitt kom til å bli.

Men etterhvert så kom det liksom fram at jeg satt igjen med masse mennesker som var interessert i å hjelpe meg med å stable meg på beina igjen også.

Venninner og kompiser som fortsatte å be meg på fest, til tross for at det av og til ender i grining og kaos.

De som fortsatte å spørre vi skulle treffes, til tross for alle gangene jeg sa nei fordi jeg ikke klarte tanken på å gjørra noe annet enn i velte meg i min egen sorg.

Mammaen min som gikk gjennom det å miste dattera si, men som samtidig har klart å værra der for meg på en måte jeg beundrer henne helt massivt for.

De jeg visste jeg kunne ringe uansett.

Bestemor, som er så flink til å snakke om ting og som alltid prøver å se verden fra dens lyseste side.

De jeg har blitt kjent med nylig, som har latt meg grine på skuldra dems før de i det hele tatt har visst hva etternavnet mitt er, og som ikke har latt seg skremme vekk av det (hvorav hovedfyren jeg sikter til her faktisk ble kjæresten min etterhvert, som er helt insane in the membrane)

De folka jeg aldri har møtt engang, men som fortsetter å gi meg små tegn på at de fortsatt er med her på bloggen, og liker, deler og kommenterer.

Jeg veit at jeg ikke har vært den beste venninna, dattera, studenten, bloggeren eller mennesket jeg skulle ønske jeg kunne vært de to siste åra, men jeg er vanvittig takknemlig for den forståelsen jeg får fra de som betyr noe for meg rundt hvorfor jeg ikke har klart å værra det.

Forbanna vanvittig sjukt glad for at jeg har dere. Dere gjør meg litt mer til meg sjæl igjen hver eneste dag.

Vært litt tunge dager en stund, men det går bedre nå. Håper på økning av skrivekløe i takt med at jeg kommer tilbake til rutinene mine i Oslo med studier. Vi blogges <3

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, og Instagram HER

 

HVOR MANGE KALORIER ER DET I SNØRR?

I dagens samfunn er slanking for mange en hobby. En livsstil. En landeplage større enn Dum Dum Boys “Splitter Pine” eller Sputniks “Nå skal vi skilles, Johanne”. Vi hører stadig at det er så enkelt, at bare man legger om kostholdet og trener noen ganger i uka så vil denne formen for livsstil lede deg gjennom et vekttap like lett som Pål Thore Jørgensen ledet oss gjennom 687 sendinger av debattprogrammet Tabloid på TV2 fra år 2000 til 2006. Men nei, hadde det vært så enkelt som å bytte ut Bremykt med Brelett, godteri med frukt, brus med vann, burger med fisk og gaming med trening, så skulle jeg vel LETT klart å bli kvitt det vesle mageflesket jeg har som ødelegger litt av min moteglede da de fleste klær kanskje ikke sitter like fint på meg som på Rihanna eller Kim K.

Så ettersom jeg utallige ganger har prøvd dette med såkalt “sunt kosthold” og “trening” (leses med isende ironi/sarkasme (kan ikke forskjellen) i stemmen), uten noen form for uttelling, var det på tide å gjøre litt research. Så jeg satte i gang med godt mot, og jeg har sittet ukevis og månedsvis nedgravet i gamle norrøne bøker skrevet i runer, sett på utallige sveitsiske dokumentarer og lest på, over, under og mellom linjene på alt av stoff jeg har tatt for meg. Om det var verdt det? Så absolutt. For jeg har funnet svaret. Fem enkle råd, er alt som skal til. Samlet har disse (u)dokumentert effekt, og jeg råder alle til å følge disse retningslinjene til punkt og prikke. Er du klar for å se kiloene renne av? Værsågod.

SNØRR

Det finnes lite til ingen forskning over hvor mange kalorier det er i snørr. Er du mye forkjølet? Har du pollenallergi? Da er det en stor sjanse for at dette er grunnen til at vekta ikke rikker seg. Det er nemlig masse proteiner og sukkerarter i snørr som du ikke tar med i den strikse kaloritellinga hver gang du velger å dra snørra opp og deretter ned i svelget som en fettete, diger slamp av en brunsnegle som har fortært hele bestemors kjøkkenhage.

Løsning: Snyt deg ofte, minimum hver halvtime i frisk tilstand og hvert kvarter hvis du er syk eller allergiker. Ha alltid en dorull eller et lommetørkle i nærheten, og ALDRI svelg snørra. Ingen suksessrike PTer gjør det.


Rull ut…


Snyt…


Og kikk. Bra. 

KREM

Fuktighetskrem bør være din verste fiende om du er på diett. Det er ikke bare piska fløtekrem som inneholder fett. Når du smører på deg krem trekker dette inn i huden, og legger seg som en fettrand innvendig lignende baconsvor.

Løsning: Hold deg unna alle typer krem, inkludert tannkrem og solkrem. Tannkrem sprer seg oppover og nedover gjennom nervene i tannkjøttet og gir deg bollekinn og dobbelthake. Solkrem er en av verstingene fettmessig, og er hovedgrunnen til at nordmenn legger på seg når de er på charterferie. At dette skyldes uforsvarlig forbruk av alkohol samt all inclusive frokost- lunsj- og middagsbuffet, er bare søkte konspirasjonsteorier.  Blir du lett solbrent ber jeg deg om å holde deg innendørs eller i skyggen.


Som du sikkert skjønner er dette innlegget ikke sponset av Solidox. 

LUFT

Alle ekspertene skryter så hemningsløst av “frisk luft”, men jeg mener det er en meget søkt konspirasjonsteori at dette faktisk er bra for deg.

Løsning: Det er nok mange rare, svevende og sikkert fettrike partikler i luft, og derfor mener jeg at det lønner seg for de som slanker seg å holde seg innendørs, i et lite rom med så ferdigpustet luft som mulig. På denne måten vil kroppen din puste inn og ut de samme partiklene, fremfor at nye partikler strømmer til og setter seg på rumpe og lår.


Lukk for Guds skyld igjen vinduet.

TJUKKE HÅRSEKKER

Noen har veldig tykt og flott hår. Men til hvilken pris? Jo, hårsekker tunge som bly. På hodet, legger, lår, armer, genitalia, knoker og tær.

Løsning: Doner en del av hårsekkene til menn med høye viker.

KUNNSKAPSTRÅDER I HJERNEN

Hver gang du lærer noe nytt, danner det seg som kjent nye tråder i hjernen. Det er derfor veldig smarte folk til stadighet føler seg såkalt “tunge i hjernen”. Hvor mye veier sånne tråder? Veit ikke, men ordtaket “kunnskap kan være tungt å bære” må jo komme fra et sted.

Løsning: Omgås kun med personer som har litt lavere IQ enn deg, og hold deg til underholdning type lett. South Park, for eksempel, er et godt alternativ til fritidssyssel. Dette virker fordummende, trådene vil sette fyr på seg selv og kiloene vil renne av deg. Det er vitenskapelig bevist.


Lyst til å kombinere slanking med studier? Glem det.

 

Lykke til med nyttårsforsettene!

Vi blogges.

Følg meg gjerne videre på Facebook HER og Instagram HER

JEG ELSKER NRK-LISENSEN

Halloy!

Jeg har startet det nye året med litt jobb, mye vannrett avslappelse på sofaen, og allerede ei litta sjokkis-sprekk i nyttårsforsettet omhandlende godtestopp i januar. Jess.

 

Jeg begynner på studier igjen om ikke så lenge, og en lang juleferie i Hvittingfoss, med et avbrekk i Egypt, går mot slutten. Ikke flere krumkaker hos bestemor, ikke mer tvangskosing med katta, ikke mer gomling fra mammas velfylte kjøleskap. Nei. Tilbake til lesing, hybelkaniner og havregryn til morgen, middag og kvelds. Hverda’n. Det gledes.  Men det er faktisk nesten ei hel uke igjen, og som den ultrainteressante personen jeg er, som du garra er sjukt nysj på hvordan sitt liv ser ut, så tenkte jeg å liste opp ukas planer:

Mandag: Ingenting. Fri. Spille Red Dead Redemption 2 eller lese i Else Går Til Psykolog. Kanskje gå en tur, hvis jeg føler det der “new year new me”-greiene veldig på kroppen. Vi får se.

Tirsdag: “Hvorfor det” med Trond Viggo og Steinar Sagen!  Da durer jeg og V innover til Oslo en liten tur for å få med oss Steinar, en av våre felles absolutte favorittpersoner, svare på rare spørsmål på Rockefeller. Det blir moroooo!

Onsdag: Nada. Rart med det. Null planer. Hva skjer a? Kanskje møte ei venninne, hvis noen har tid? Er vel bare Hjørdis som har tid til meg vel. Som alltid. Kattepusen Hjørdis der altså. Men hu er drittlei av den tidligere nevnte tvangskosinga, så hu har vel sikkert en mygg hun må jage eller et vissent grasstrå hun må spise antar jeg. Travelt.

Torsdag: Da kommer endelig enkeltemnene ut!! Da må jeg bruke hele ettermiddagen på å finne ut hva jeg skal ta, hvilke fag som ikke krasjer og sette opp timeplanen min. Det blir spennende å se hva det er å velge i, om jeg ender opp med å studere teologi, sexologi og Tupac det neste året for eksempel, eller om det blir noe helt annet.

Fredag: Fredag klokka 09:00 må jeg sitte klar og melde meg opp i de enkeltemnene jeg har valgt. Da er det førstemann til mølla, så da er første prioritet stabilt internett og en skjerpa finger på musa, hvis det er lov å si.

Lørdag: Lørdag kommer til å gå til å sette seg litt inn i de emnene jeg får, lage en plan for lesing og planlegge det kommende halvåret godt. Når jeg først får emnene inn på timeplanen blir det jo mye lettere å se hvor mye tid jeg får til å jobbe ved siden av, trene kanskje bittelitt, surre og rusle videre med bloggen, og spille Red Dead Redemption 2 ikke sant.

På kvelden på lørdag skal jeg og V en tur innom venninna mi og hennes bursdagsfest, det blir koooooselig <3

Søndag: På søndag skal jeg og V på omvisning i NRK-bygget. Snoke rundt i lisensnirvanaet, vår favoritt-statskanal. NRK er livet for oss. NRK <3 Jeg elsker NRK-lisensen, jeg. Den gir meg mye glede faktisk. Fantastisk radio. NRK-klem til alle <3

 

Nyt sønda’n og gled dere te manda’n!

Vi blogges B-)

Følg meg gjerne videre på Facebook HER og Instagram HER