JORDBÆR, ZELDA OG PRIDE

Heihå peeps! 

Akkurat nå sitter jeg og spiser jordbær og moreller jeg har fått av bestemor her i sofaen. Jeg ser omtrent sånn her ut: 

 

Samma t-skjorta, bare hakket mindre stelt, og håret litt mer på skeiva. Link er life. 

Jeg og mamma skal snart ut og gå på lang skautur. Forrige gang jeg gikk planlagt rute så jeg både orm og frosk og tiur, så vi har store forhåpninger til hva Hvittingfoss’ dypeste skoger vil tilby oss av sitt rike dyreliv denne gangen. Jeg holder en knapp på puma.

in other news: HÆPPI PRIDE! <3 Selv om jeg holder fortet innabygds i dag, håper jeg alle som har mulighet til å gå i og se på paraden koser seg massemassemasse. Alt er love og Pride er best ♥

Vi blogges! 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

DETTE GOOGLER BLOGGERNE MEST

Hei bloggis!

Har du noen gang lurt på hva vi bloggere googler mest? Eller tror du vi bare bruker internett til å lire av oss svada og å shoppe på Nelly? Åh neida du. Vi er flinke til å tilegne oss kunnskap som er viktig for yrket vårt! Nå skal jeg avsløre litt av det i hvert fall jeg har googla mye etter at jeg begynte å blogge, og en del av det tror jeg mange andre bloggere også lurer mye på.

1: “Hvordan få kjæresten interessert i fotografi”

Et evig stress med outfits og infits og misfits både utendørs, innendørs og overalt ellers, det krever tålmodighet. Om bloggeres bedre halvdel i hvert fall blir litt interessert i foto så blir det kanskje LITT lettere å spørre, i hvert fall. 

2: “Hvordan finne sin mest fotogene vinkel”

Dette har jeg prøvd å finne ut av sjæl, kun for å oppdage at jeg ikke har noen fotogen vinkel. Jeg ser kanskje litt mindre ut som et misfarga hespetre i ca 147 grader nord tror jeg. Mhm. Jepp. 

Her er jeg fra det jeg kaller 147 grader nord, rett etter å ha googlet “er det lurt å vise hud, ha dobbelthake og fremstå som handy samtidig i et og samme blogginnlegg”. Fikk ikke noe konkret svar, så jeg tok en råsjans. 

3: “Hvordan skriver man alikevel/likevel/allikevel/like vell)”

Herregud jeg googla detta mange ganger før det satt ass. Det riktige er forresten både allikevel og likevel. tror jeg. Jeg gjengir kun det google har fortalt, jeg har ingen master på feltet. 

4: “Tips til hva jeg kan blogge om” 

Skrivesperra sitter i deg som en sulten blodigle som bare suger alle livskraften ut av deg og gjør at du er i ferd med å gi opp hele bloggen. Men så redder lister lydende feks “100 things to blog about” deg med for eksempel nr 47: “write about something you want to write about”. Supert! Det der satte VIRKELIG den kreative prosessen i gang! Takk internett! 

 

5: “Hvordan subtilt overtale venner og familie til å dele blogginnleggene mine på Facebook så jeg kan gå viral” 

Man vil jo ikke være en sånn plagsom sutrekjerring som sender melding på messenger til alle på vennelista og bare “pliiiiiiiiiiis lik og del det nye innlegget mitt da værsåværsåværsåværsåsnill<333333333333333333333333333333333333333333333333333333333333”, så da må man jo selvsagt sjekke om det finnes noen slags psykologiske tricky triks for å lure hjernen til vennene dine til å TRO at de vil dele innlegget ditt, selv om de EGENTLIG ikke hadde tenkt til å gjøre det i utgangspunktet. Om du googler dette er jeg dog redd for at du får opp noe lignende “skriv gode innlegg du tror kan appellere til din målgruppe, så vil de like og dele”. Og, la oss bare innse det; det er kanskje best å la det værra med det. For du ER plagsom om du maser om sånt. 

Heldigvis slipper jeg å mase så mye om det da, for mamma deler nesten alt jeg poster <3 glad i deg mamma! Husk å dele detta også når du er ferdig med å lese da!

6: “Rundt speil med lys rundt” 

Jeg TROR ca alle bloggere i verden har et sånt. Og jeg vil ha det jeg også. Nok om det. 

 

7: “Hvordan bruke litt mindre tid på å ta bilder av mat”

Det går mye tid til den slags når man skal få et knekkebrød med leverpostei til å se ut som en jævla michelindelikatesse. Jeg veit ikke om bloggere FAKTISK googler dette, men de burde kanskje gjøre det så de får litt mer fritid. Jeg husker for eksempel de ni timene jeg bruke for å få tatt dette bildet her:

Kanskje ikke ni timer da. Men FOR lang tid. 

 

Som jeg sier; blogging er et avansert yrke. Vi har våre utfordringer vi også! 

Vi blogges.

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

Tusen takk <3

Hallo! 

Jeg ville bare stikke innom og takke alle som har lest, delt og vært med på å spre VG-saken om Maren de siste dagene. Saken har blitt lest av nesten 350 000 lesere, og vi er veldig takknemlige for all støtte, delte historier og gode ord som har blitt sendt vår vei. Vi veit at Maren hadde ønska at vi sørga for at det som skjedde med henne, aldri kommer til å skje igjen. Nå er vi forhåpentligvis et steg nærmere det målet. Tusen takk ♥

 DIGITAL CAMERA

//savner deg hele tida, Maren

SYKEHUSET SVIKTET – VI MISTET MAREN

Hallo alle sammen ♥

Som dere som har fulgt denne bloggen en stund veit, så har jeg en søster, Maren, som fikk kreft og døde av behandlingen hun fikk for et år siden. I dag er det publisert en sak i VG, omhandlende deler av helt vanvittig vonde, sjokkerende og skremmende opplevelser Maren og vi som pårørende hadde på det som sies å være to av Norges fremste sykehus. VG skriver hovedsaklig om en episode på Radiumhospitalet, hvor Maren fant tre av tre nattevakter sovende. Dette på en avdeling med mange svært syke pasienter. De skriver også om det vi oppfattet som et system med fraværende ledelse, eller mangel på en “kaptein på laget”. 

Grunnen til at vi har valgt å gå til VG med dette, er at vi ønsker å sette fokus på et system som ikke fungerte for Maren, og som kan være livsviktig for enkelte at endres. Maren hadde en sjelden genetisk sykdom, som ble oppdaget for seint. Denne sykdommen gjør at sjansen for å få kreft i hode- og halsregion er 500-700 ganger så stor, og gjør deg ekstremt sensitiv, blant annet mot cellegift. Derfor kreves det spesielt tilpasset behandling for de som har denne sykdommen. Standard behandling er dødelig. 

Akkurat denne artikkelen håper jeg at så mange som mulig vil dele, for det å dele Marens historie i VG i dag kan være med på å redde liv. Det antas at diagnosen er underrapportert (Kilde: Norsk helseinformatikk), og vi ønsker selvsagt at det som skjedde med Maren, aldri skal måtte skje igjen. 

Du finner saken om Maren HER.

 

 

KJÆRE MAMMA: DU ER ET LEKSIKON

Jeg lurer på veldig mange ting. Ofte. Jeg synes mange ganger at verden er et veldig forvirrende sted. 

Jeg har i mine 22 år på denne jorda lært relativt mye, men jeg har også lært relativt lite. Jeg har lært at man ikke skal tygge med munnen åpen, at man skal bry seg om andre og at blekkspruter har nebb. Mens mange andre ting har jeg ikke lært enda, som hvordan å lage biff stroganoff fra bunnen, hvordan vaske en duk så den ikke krymper eller hvordan stable ved på best mulig måte. 

Men hvis jeg plutselig står med det skremmende voksenlivet opp til halsen og nesten ikke får puste av såkalt “ansvar” og “ting man bør gjøre men ikke kan”, så har jeg alltid en escape-knapp. En redning som drar meg tilbake til gode klemmer, ferdigsmurte brødskiver og kjøring til og fra fotballtrening. Gode råd for survival i en verden man aldri føler seg klar for, komplett med en dash av en stappfull julestrømpe til barne-tv på morgenen julaften, og et dryss av hjelp med de vanskeligste leksene. Jeg har nemlig mamma.

Kaller dette bildet “den gangen mamma lærte meg å posere som en boss ass bitch i verdens høyeste tårn Burj Khalifa” 

Fra det punktet hun brakte meg til verden, har mamma lært meg om livet. Hun lærte meg å krabbe, hun lærte meg å gå, og hun har proppa inn lærdom i eksistensen min siden.

Hun har lært meg at ting går over, når jeg griner i armkroken hennes av kjærlighetssorg.

Hun har lært meg at man ikke kan steike alt på sterk varme hele tida. 

Hun har lært meg, ved å gå foran som et godt eksempel, at kvinner er noen sterke, beinharde skapninger som kan overleve alt, og få til hva faen de vil. 

Hun har lært meg at jeg ikke kan la vaska ligge i vaskemaskinen for lenge før jeg henger den opp. 

Hun har lært meg at livet kan være skikkelig dritt noen ganger, men at man aldri må gi opp. 

Hun har vist meg at jeg aldri står aleine om noe. Hun er der alltid. 

Jeg slår opp i mammaleksikonet rett som det er. Jeg stoler mer på henne enn på google i denne kategorien, og jeg får som oftest mye bedre svar. Jeg er så vanvittig heldig som har et så lettlest leksikon omhandlende livserfaring på hurtigtast. For alle de årene hun har levd lenger enn meg, inneholder så verdifull, nyttig informasjon jeg kan innhente når som helst og hvor som helst. Som for eksempel første gangen jeg skulle lage biff stroganoff, vaske en duk eller stable ved på best mulig måte.

Eller i hver eneste nye situasjon som har dukket opp så langt, og som jeg har trengt råd og veiledning for å komme meg gjennom. 

Tusen takk for at du hjelper meg med overlevelse i denne forvirrende verdenen, mamma. 

<3 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

JEG HETER IKKE JANNE

Innlegg fra Juliafrika-arkivet

Grunnet min vits av et venstre øye, har jeg for en stund tilbake begynt med briller når jeg skal kikke på ting langt unna meg, som man jo kanskje behøver å gjøre en gang imellom. Brillene er omtrent like sterke som blandevann, men jeg merker en liten forskjell likevel, og bruker derfor brillene når jeg føler jeg trenger dem, sånn som for eksempel i en photoshoot for bloggen i sammenheng med et innlegg om briller og linser. 



Da jeg kjøpte disse brillene fikk jeg også tilbud om gratis linser samt en time hvor jeg kunne lære å sette dem på, noe jeg seff takket ja til da linsepåsetting er en grasiøs kunst jeg gjerne kunne tenke meg et kurs i, selv om jeg, innenfor mitt ok-minus fungerende kranium, visste at jeg aldri kom til å gidde å bruke det. 

Jeg møter altså da opp på Brilleland, og setter meg for å vente på linseeksperten. En bitteliten jente går forbi, ser på mitt rosa hår, smiler bredt og sier “HEI!”. Jeg, godt oppdratt som jeg er, hilser pent tilbake og tenker at hvis alle hadde vært så blide som den jenta der hadde verden vært litt mer ok enn hva den er i dens current condition. Jeg fader away i en hyggelig tankerekke, men akkurat idèt jeg nesten har løst alle verdensproblemene, dukker en dame opp foran trynet mitt, nikker, og sier “Janne?”. Jeg blir skremt og såpass forfjamset at jeg ikke rekker å reagere med noe annet enn et samtykkende “hahm!”. Hæ? Sa hun JANNE? Jeg heter Julia. Hun skulle ha tak i Janne. Det finnes ikke en annen sjel i butikken, jeg har allerede avgitt positiv respons på hennes antakelse om at det er jeg som er Janne, og linsedama har allerede snudd seg og begynt å gå mot rommet hvor vi tydeligvis skal inn. Jeg skal prøve linser, jeg, men jeg aner jo ikke hva slags time Janne har bestilt. Øyetransplantasjon? Sikkert. Det har gått for lang tid til at å korrigere er aktuelt. Jeg har fulgt etter linsedama tvers over hele brillelandbutikken, sekunder har gått, sekunder hvor jeg har gått fra å være Julia til å bli Janne. Føkk. Nå får du bare rolle with it. 

linsedama har gått helt bak skranken nå. Hun roter i noen papirer. Så sier hun: “Nei, Julia var det ja, jeg har visst omdøpt deg jeg, hehe, det er visst litt seint på dagen for denne skrotten min”. “Hehe ja”, sa jeg. Jepp. Enig. Jeg heter Julia, men du kan kalle meg Janne. I don’t give a fuck. Jeg er jo bare en amøbe som er for fjern til å rekke å rette på folk som sier feil. 

Det er kanskje også derfor halvparten av hele mitt nettverk fortsatt tror jeg heter Julie. Men jeg heter ikke det. Og jeg heter ikke Janne. Jeg heter Julia, jeg er bare litt tåkete i pappen. 

Da gikk vi inn, og jeg fikk prøve linser. Øvde en del på dette hjemme også btw, men fikk det ikke helt til. Det er jævlig vanskelig. 



 

Så dette var altså historien om den dramatiske, livsendrende episoden på Brilleland for noen dager siden. Sjukt, sant? Men jeg fikk prøvd linsene og alt gikk helt smud etterpå, så til tross for høy puls og et øyeblikks horribel redsel over å plutselig og ufrivillig ha begått grovt identitetstyveri, var jeg veldig fornøyd på slutten av dagen. Livet!

Blogges.

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

Gratulerer med dagen, pappa. Skulle ønske du var her

Gratulerer med dagen pappa! 

Imorra reiser jeg på hytta vår og blir der et par dager, for første gang siden du ble borte. Det er et par ting jeg gjerne sku hatt spørt deg om i forkant.

For eksempel den derre fiskesnøreknuta du lærte meg for å bytte spinner på fiskestanga.

Eller hvordan den ene, kjipe grunna i vannet bør unngås.

Eller åssen jeg skal få lappa det forbanna hullet i båten.

Eller bare sjekke at du hadde det bra før jeg dro. 

Men istedenfor bursdagskake på bordet er det satt roser på grava di, og jeg må knyte den knuta på fiskestanga mi sjæl. Jeg må prøve å huske hva du sa om hvor langt ut den grunna gikk. Og jeg må få fiksa den båten uten din gaffateip-ekspertise. 

Og jeg hakke noe annet valg enn å tru at du har det bra der du er. 

Men jeg skulle ønske du var her. 

 

 

Følg meg videre på Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

EI KURUKE I SOMMERVARMEN

Heihå! Akkurat nå sitter jeg ute på terrassen og klikker snart av ei flue surrende rundt huet mitt, som den kuruka den må tru at jeg er, her jeg sitter og dunster i sommervarmen. Jeg reiser snart på jobb, men inntil det har jeg tenkt til å sitte har sammen med flua og laptopen min, og kanskje ta meg en boks cola zero, som jeg kjøpte i Sverige i går. Jeg og jentegjengen måtte nemlig en tur over grensa for å stacke opp til Countryfestivalen seinere i sommer, og siden alle jobber og ferierer og rører med sitt hele sommeren, så måtte altså harryturen skje over en måned før festivalen faktisk finner sted. Men det var veldig koselig! Jeg gikk på en satans issmell, men det var verdt hver eneste kalori. 

In other news har jeg blitt litt blå i håret av sølvsjampo. Men håper det går vekk etterhvert. Heh. Skulle liksom få sånn hvitt/sølv-aktig fancy instavennlig trendy-hår da veit du.  Savner det helt vanlig blonde håret mitt allerede. Jepp. 

 

Utover det er det lite annet å melde her i gården i dag. Sånn er det å værra blogger noen ganger også, innmellom alle turene i privat jet til Maldivene, rave partys i LA og shopping og champagne i Paris, så er det altså dager det ikke skjer noe særlig. Tenke seg tell. 

Vi blogges!

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

10 TING DU IKKE VISSTE OM MEG

  • Jeg skriver opp en haug med stikkord på notat-appen på mobilen hele tida, og glemmer alltid hva de betyr. Inne på den appen er det sikkert over 200 notater med bare rør som jeg aldri vil skjønne hva jeg har ment med igjen. Og det er jo litt kjipt egentlig, for det er jo alltid så innmari sparkling lyspærer over huet mitt når de skrives ned. Oh well. Verden er spart.

 

  • Jeg bruker konsekvent nesten aldri like sokker på føttene lenger. Livet er for kort for sokkekabal, folkens.

 

  • Jeg hører på podcast av Radioresepsjonen hver kveld før jeg legger meg, og har gjort det i 4-5 år nå. RR er nevrotisk barn med strenge fastlegers Sobril, som jeg sier (neida legen min er kul)

 

  • Det jeg synes er aller eklest i hele verden er hvite larver, og noen av de verste marerittene mine omhandler at tusenvis av dem bor i, og sakte men sikkert spiser seg ut av, kroppen min.

 

  • Jeg har slitt en del med søvnparalyse, og hallusinert om en del ekle ting når jeg har dem. Dette gjorde meg i perioder såpass engstelig at jeg ikke turte å sove med lyset av på rommet mitt. #Brave

 

  • Min favorittfornærmelse er «din fordømte rass».

 

  • Jeg har alltid hata å gå med veske, og har istedet fylt lommer, sokker og bher til randen med saker og ting. Men nå som jeg har blitt helt avhengig av almanakken min/den 7. sansen/avtaleboka/whatever jeg skal kalle den, så prøver jeg å vende meg til det. Den er for stor til å ha i bhen, og jeg må i tillegg ha med meg et sett med tusjpenner i forskjellige farger, fordi jeg opererer i fargekoder i avtaleboka. LOL SKRIVE OPP SKOLE, JOBB OG TRENINGSAVTALER I SAMMA FARGE, HÆ?? DU DRØMMER DU, BAKTUSBROR!

 

  • Jeg HATER å shoppe sko. Sko må være det kjedeligste som finnes i den materialistiske verdenen. Enda verre er det å gå med sko som ikke er inngått enda? så dette er altså grunnen til at jeg gikk med vinterskoa mine til langt ute i juni i år.

 

  • Jeg er veldig distré og klønete. Jeg glemmer mye, detter ofte av ved logisk tankegang og snubler mye i mine egne føtter. En gang datt jeg over en så svær stein at den rakk meg opp til magen. Gikk i mine egne tanker jeg da, og befant meg sannsynligvis in a galaxy far far away.

 

  • Jeg er greven av prokrastinering, og jeg hater det. Prøver hardt å skjerpe meg, og mottar tips rundt dette med takk.

 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

DETTE GJØR JEG ALDRI IGJEN – OG DET BØR IKKE DU HELLER

God moooorgen! Nå sitter jeg her med et par skiver bestemorbrød med banan på, og takker hvem det nå enn var som fant opp bestemødre for at de gjorde nettopp dèt. Fyfffffffffff det brødet som bestemor baker er DIGG. Hun lager ripssaft også, og gir oss bønner og poteter hun gror i kjøkkenhagen sin. Og på toppen av det hele får man helt cuteness overload hver gang man ser henne, og hun er så fin og søt og snill. Jeg elsker bestemor <33333333

In other news så var det jo forbanna koselig at så mange synes jeg var så fin med rasta da. Siden 13 år gamle Julia fikk seg en skikkelig selvtillitsboost av disse glitrende tilbakemeldingene, tenkte jeg å vise dere noen flere blinkskudd av akkurat det der. Så, uten noe mer om og men; la meg ta dere tilbake til Gambia, i rastafariens år 2008…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her var vi igang ja. Skallen min relfekterer sola som snø. Disse damene som satt og fletta meg hadde funnet den perfekte mixen extensions til meg, så flettene virkelig fikk den fine “maurtue”-fargen de har oppnådd her. På bildet er vi snart ferdig, etter at jeg har sittet i lotusstilling der på stranda i all min solbrenthet i fem timer, også en liten tanke matforgifta. Litt sliten. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det ekte håret mitt stramma så i bakhuet på meg at jeg trudde jeg skulle revne. Så mange fletter blir ganske tungt etterhvert skal jeg si deg, det var et mareritt for nakken å dusje… 

 DIGITAL CAMERA

Da jeg endelig var ferdig skjønte jeg jo at dette egentlig bare så ut som om veldig mange, lange, deformerte blodigler hadde sugd seg fast i skallen min. Men jeg gikk lykkelig rundt og nynna på Bob Marley lell jeg altså. 

Her hadde noen av Gambierne vi ble kjent med gitt oss tradisjonelle serker for en night out på byen. Jeg hadde dandert rastaen i en nydelig hestehale med èn litta rastaflette på utsida, dinglende galant for seg selv. Gir denne looken 10/10. 

Rastaflettene varte en stund, men etterhvert begynte de å falle av/ jeg begynte å ta de av. rastafjerninga var en prosess som varte over flere uker tror jeg, for det var så slitsomt. På et tidspunkt så jeg ut ca sånn her:

 DIGITAL CAMERA

Hvis du noen gang skal til frisøren og har litt lyst til å se ut som om du har ei fillerye på huet, så bare vis dem dette bildet. 

 DIGITAL CAMERA

Her begynte jeg å bli litt lei av å ta de av. Var litt lei av puberteten og kviser og sånn også, tror jeg. Men rastaene var en slit på denne tida. Tror det var sånn ca rundt da at folk begynte å kalle meg for “rastatrøllet” på skolen også. Kanke klandre dem for det. Det ser tross alt ut som jeg akkurat har lagt mine elleve små troll her. Og bundet dem fast i svansen. 

Så, mitt råd til deg hvis du noen gang føler deg adventurous på ferie en gang og nesten faller for fristelsen til å få deg rasta; drit i det a. IKKE GJØR DET. Med mindre du er Alexandra Joner og kan pulle off hva som helst, ikke sant. Jeg tenkte ikke helt klart gitt, og gikk tilogmed for rasta TIL TROSS FOR å ha påført meg DENNE sveisen som niåring i Thailand: 

Never forget perlepanneluggen, som komplimenterte rødheten i mine svulmende bollekinn <3 

 

Husk at det kommer et liv etter ferien, si. 

Vi blogges! 

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER