TIL DERE SOM FORTSATT ER DER

Et av de menneskene som jeg satte aller høyest i livet mitt, og som jeg alltid kunne værra 100% meg sjæl sammen med, forsvant plutselig.

Da Maren døde, satt jeg igjen og ante ikke hvem jeg var.

Jeg satt igjen med en haug av minner ingen andre enn meg og Maren hadde sammen, drøssevis av interne vitser ingen andre enn Maren ville le av, og tusenvis av referanser ingen andre enn Maren ville ta. Og en massiv angst for hvordan resten av livet mitt kom til å bli.

Men etterhvert så kom det liksom fram at jeg satt igjen med masse mennesker som var interessert i å hjelpe meg med å stable meg på beina igjen også.

Venninner og kompiser som fortsatte å be meg på fest, til tross for at det av og til ender i grining og kaos.

De som fortsatte å spørre vi skulle treffes, til tross for alle gangene jeg sa nei fordi jeg ikke klarte tanken på å gjørra noe annet enn i velte meg i min egen sorg.

Mammaen min som gikk gjennom det å miste dattera si, men som samtidig har klart å værra der for meg på en måte jeg beundrer henne helt massivt for.

De jeg visste jeg kunne ringe uansett.

Bestemor, som er så flink til å snakke om ting og som alltid prøver å se verden fra dens lyseste side.

De jeg har blitt kjent med nylig, som har latt meg grine på skuldra dems før de i det hele tatt har visst hva etternavnet mitt er, og som ikke har latt seg skremme vekk av det (hvorav hovedfyren jeg sikter til her faktisk ble kjæresten min etterhvert, som er helt insane in the membrane)

De folka jeg aldri har møtt engang, men som fortsetter å gi meg små tegn på at de fortsatt er med her på bloggen, og liker, deler og kommenterer.

Jeg veit at jeg ikke har vært den beste venninna, dattera, studenten, bloggeren eller mennesket jeg skulle ønske jeg kunne vært de to siste åra, men jeg er vanvittig takknemlig for den forståelsen jeg får fra de som betyr noe for meg rundt hvorfor jeg ikke har klart å værra det.

Forbanna vanvittig sjukt glad for at jeg har dere. Dere gjør meg litt mer til meg sjæl igjen hver eneste dag.

Vært litt tunge dager en stund, men det går bedre nå. Håper på økning av skrivekløe i takt med at jeg kommer tilbake til rutinene mine i Oslo med studier. Vi blogges <3

Følg meg gjerne videre på Facebook HER, og Instagram HER

 

11 kommentarer
    1. Håper du får det bedre i tiden fremover!❤ Selvom jeg ikke kjenner deg så tenker jeg ofte på deg!❤ Må innom her hver dag for å sjekke åssen det står til. Ønsker deg en fin kveld videre😊

    2. Fint med folk som er der uansett 🙂 Mamser og bestemødre er jo supre sånn,men jammen er det mange andre som er fine også når det kommer til stykket 🙂

    3. Jeg kjenner deg ikke, men synes du er fantastisk 💕 Jeg beundrer styrken og motet ditt. Mistet min bror når jeg var 14 og han var 20. 32 år siden i februar. Fortsett å skrive, du er flink med ord. Klem

    4. Er her fremdeles selvom jeg pga sykdom (ME og FM) ikke alltid kommenterer.
      Du er fremdeles den kuleste bloggeren jeg vet om ❤️
      Du er tøff og sterk Julia 😊 Takk for at du deler med oss!
      Stor klem

    5. Så trist å høre at du har mistet noen du er glad i, men veldig flott at du har så mange rundt deg både privat og her på bloggen. 🙂 Stor klem <3 Elsker hårfargen! <3

    6. ❤️et innlegg som fikk tårene til å trille, hjerte til å slå hardere, men også som lokket smiler frem fordi du er du❤️og nydelig er du, ekte, ærlig, varm og herlig, sender en klem til deg med gode tanker❤️

    7. Det begynner å bli noen år siden min tidligere bestevenninne Camilla døde også nå, og tankene mine er dessverre fremdeles litt stuck til enkelte ting knyttet i den forbindelse. Ting jeg absolutt ikke burde bruke så mye tid og energi på som jeg enda gjør. Men når det er sagt så føler jeg igrunn at jeg har blitt litt flinkere nå i det siste til å fokusere mer på de som enda er der, og litt mindre på alt det jeg ikke lengre får gjort noe med uansett.. Har fortsatt en vei å gå, men, føler ihvertfall den mørkeste veien har blitt litt kortere.

      Og som alltid, alltid, alltid: Kjempefint, klokt og godt skrevet innlegg fra deg. Men det vet du vel selv også nå ^^

    8. Jeg forstår deg veldig godt for jeg har gått samme veien. Hun er borte, men lever. Jeg er her alltid, men du hadde blitt borte på IG ser jeg. Har en app som ordner slik :))))) Ha en fin dag Julia.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg