hits

juni 2018

JORDBR, ZELDA OG PRIDE

Heih peeps! 

Akkurat n sitter jeg og spiser jordbr og moreller jeg har ftt av bestemor her i sofaen. Jeg ser omtrent snn her ut: 

 

Samma t-skjorta, bare hakket mindre stelt, og hret litt mer p skeiva. Link er life. 

Jeg og mamma skal snart ut og g p lang skautur. Forrige gang jeg gikk planlagt rute s jeg bde orm og frosk og tiur, s vi har store forhpninger til hva Hvittingfoss' dypeste skoger vil tilby oss av sitt rike dyreliv denne gangen. Jeg holder en knapp p puma.

in other news: HPPI PRIDE! <3 Selv om jeg holder fortet innabygds i dag, hper jeg alle som har mulighet til g i og se p paraden koser seg massemassemasse. Alt er love og Pride er best ♥

Vi blogges! 

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

DETTE GOOGLER BLOGGERNE MEST

Hei bloggis!

Har du noen gang lurt p hva vi bloggere googler mest? Eller tror du vi bare bruker internett til lire av oss svada og shoppe p Nelly? h neida du. Vi er flinke til tilegne oss kunnskap som er viktig for yrket vrt! N skal jeg avslre litt av det i hvert fall jeg har googla mye etter at jeg begynte blogge, og en del av det tror jeg mange andre bloggere ogs lurer mye p.

1: "Hvordan f kjresten interessert i fotografi"

Et evig stress med outfits og infits og misfits bde utendrs, innendrs og overalt ellers, det krever tlmodighet. Om bloggeres bedre halvdel i hvert fall blir litt interessert i foto s blir det kanskje LITT lettere sprre, i hvert fall. 

2: "Hvordan finne sin mest fotogene vinkel"

Dette har jeg prvd finne ut av sjl, kun for oppdage at jeg ikke har noen fotogen vinkel. Jeg ser kanskje litt mindre ut som et misfarga hespetre i ca 147 grader nord tror jeg. Mhm. Jepp. 

Her er jeg fra det jeg kaller 147 grader nord, rett etter ha googlet "er det lurt vise hud, ha dobbelthake og fremst som handy samtidig i et og samme blogginnlegg". Fikk ikke noe konkret svar, s jeg tok en rsjans. 

3: "Hvordan skriver man alikevel/likevel/allikevel/like vell)"

Herregud jeg googla detta mange ganger fr det satt ass. Det riktige er forresten bde allikevel og likevel. tror jeg. Jeg gjengir kun det google har fortalt, jeg har ingen master p feltet. 

4: "Tips til hva jeg kan blogge om" 

Skrivesperra sitter i deg som en sulten blodigle som bare suger alle livskraften ut av deg og gjr at du er i ferd med gi opp hele bloggen. Men s redder lister lydende feks "100 things to blog about" deg med for eksempel nr 47: "write about something you want to write about". Supert! Det der satte VIRKELIG den kreative prosessen i gang! Takk internett! 



 

5: "Hvordan subtilt overtale venner og familie til dele blogginnleggene mine p Facebook s jeg kan g viral" 

Man vil jo ikke vre en snn plagsom sutrekjerring som sender melding p messenger til alle p vennelista og bare "pliiiiiiiiiiis lik og del det nye innlegget mitt da vrsvrsvrsvrssnill<333333333333333333333333333333333333333333333333333333333333", s da m man jo selvsagt sjekke om det finnes noen slags psykologiske tricky triks for lure hjernen til vennene dine til TRO at de vil dele innlegget ditt, selv om de EGENTLIG ikke hadde tenkt til gjre det i utgangspunktet. Om du googler dette er jeg dog redd for at du fr opp noe lignende "skriv gode innlegg du tror kan appellere til din mlgruppe, s vil de like og dele". Og, la oss bare innse det; det er kanskje best la det vrra med det. For du ER plagsom om du maser om snt. 

Heldigvis slipper jeg mase s mye om det da, for mamma deler nesten alt jeg poster <3 glad i deg mamma! Husk dele detta ogs nr du er ferdig med lese da!

6: "Rundt speil med lys rundt" 

Jeg TROR ca alle bloggere i verden har et snt. Og jeg vil ha det jeg ogs. Nok om det. 

 

7: "Hvordan bruke litt mindre tid p ta bilder av mat"

Det gr mye tid til den slags nr man skal f et knekkebrd med leverpostei til se ut som en jvla michelindelikatesse. Jeg veit ikke om bloggere FAKTISK googler dette, men de burde kanskje gjre det s de fr litt mer fritid. Jeg husker for eksempel de ni timene jeg bruke for f tatt dette bildet her:



Kanskje ikke ni timer da. Men FOR lang tid. 

 

Som jeg sier; blogging er et avansert yrke. Vi har vre utfordringer vi ogs! 

Vi blogges.

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

Tusen takk <3

Hallo! 

Jeg ville bare stikke innom og takke alle som har lest, delt og vrt med p spre VG-saken om Maren de siste dagene. Saken har blitt lest av nesten 350 000 lesere, og vi er veldig takknemlige for all sttte, delte historier og gode ord som har blitt sendt vr vei. Vi veit at Maren hadde nska at vi srga for at det som skjedde med henne, aldri kommer til skje igjen. N er vi forhpentligvis et steg nrmere det mlet. Tusen takk ♥

 DIGITAL CAMERA

//savner deg hele tida, Maren

SYKEHUSET SVIKTET - VI MISTET MAREN

Hallo alle sammen ♥

Som dere som har fulgt denne bloggen en stund veit, s har jeg en sster, Maren, som fikk kreft og dde av behandlingen hun fikk for et r siden. I dag er det publisert en sak i VG, omhandlende deler av helt vanvittig vonde, sjokkerende og skremmende opplevelser Maren og vi som prrende hadde p det som sies vre to av Norges fremste sykehus. VG skriver hovedsaklig om en episode p Radiumhospitalet, hvor Maren fant tre av tre nattevakter sovende. Dette p en avdeling med mange svrt syke pasienter. De skriver ogs om det vi oppfattet som et system med fravrende ledelse, eller mangel p en "kaptein p laget". 

Grunnen til at vi har valgt g til VG med dette, er at vi nsker sette fokus p et system som ikke fungerte for Maren, og som kan vre livsviktig for enkelte at endres. Maren hadde en sjelden genetisk sykdom, som ble oppdaget for seint. Denne sykdommen gjr at sjansen for f kreft i hode- og halsregion er 500-700 ganger s stor, og gjr deg ekstremt sensitiv, blant annet mot cellegift. Derfor kreves det spesielt tilpasset behandling for de som har denne sykdommen. Standard behandling er ddelig. 

Akkurat denne artikkelen hper jeg at s mange som mulig vil dele, for det dele Marens historie i VG i dag kan vre med p redde liv. Det antas at diagnosen er underrapportert (Kilde: Norsk helseinformatikk), og vi nsker selvsagt at det som skjedde med Maren, aldri skal mtte skje igjen. 

Du finner saken om Maren HER.

 

 

KJRE MAMMA: DU ER ET LEKSIKON

Jeg lurer p veldig mange ting. Ofte. Jeg synes mange ganger at verden er et veldig forvirrende sted. 

Jeg har i mine 22 r p denne jorda lrt relativt mye, men jeg har ogs lrt relativt lite. Jeg har lrt at man ikke skal tygge med munnen pen, at man skal bry seg om andre og at blekkspruter har nebb. Mens mange andre ting har jeg ikke lrt enda, som hvordan lage biff stroganoff fra bunnen, hvordan vaske en duk s den ikke krymper eller hvordan stable ved p best mulig mte. 

Men hvis jeg plutselig str med det skremmende voksenlivet opp til halsen og nesten ikke fr puste av skalt "ansvar" og "ting man br gjre men ikke kan", s har jeg alltid en escape-knapp. En redning som drar meg tilbake til gode klemmer, ferdigsmurte brdskiver og kjring til og fra fotballtrening. Gode rd for survival i en verden man aldri fler seg klar for, komplett med en dash av en stappfull julestrmpe til barne-tv p morgenen julaften, og et dryss av hjelp med de vanskeligste leksene. Jeg har nemlig mamma.

Kaller dette bildet "den gangen mamma lrte meg posere som en boss ass bitch i verdens hyeste trn Burj Khalifa" 

Fra det punktet hun brakte meg til verden, har mamma lrt meg om livet. Hun lrte meg krabbe, hun lrte meg g, og hun har proppa inn lrdom i eksistensen min siden.

Hun har lrt meg at ting gr over, nr jeg griner i armkroken hennes av kjrlighetssorg.

Hun har lrt meg at man ikke kan steike alt p sterk varme hele tida. 

Hun har lrt meg, ved g foran som et godt eksempel, at kvinner er noen sterke, beinharde skapninger som kan overleve alt, og f til hva faen de vil. 

Hun har lrt meg at jeg ikke kan la vaska ligge i vaskemaskinen for lenge fr jeg henger den opp. 

Hun har lrt meg at livet kan vre skikkelig dritt noen ganger, men at man aldri m gi opp. 

Hun har vist meg at jeg aldri str aleine om noe. Hun er der alltid. 

Jeg slr opp i mammaleksikonet rett som det er. Jeg stoler mer p henne enn p google i denne kategorien, og jeg fr som oftest mye bedre svar. Jeg er s vanvittig heldig som har et s lettlest leksikon omhandlende livserfaring p hurtigtast. For alle de rene hun har levd lenger enn meg, inneholder s verdifull, nyttig informasjon jeg kan innhente nr som helst og hvor som helst. Som for eksempel frste gangen jeg skulle lage biff stroganoff, vaske en duk eller stable ved p best mulig mte.

Eller i hver eneste nye situasjon som har dukket opp s langt, og som jeg har trengt rd og veiledning for komme meg gjennom. 

Tusen takk for at du hjelper meg med overlevelse i denne forvirrende verdenen, mamma. 

<3 

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

JEG HETER IKKE JANNE

Innlegg fra Juliafrika-arkivet

Grunnet min vits av et venstre ye, har jeg for en stund tilbake begynt med briller nr jeg skal kikke p ting langt unna meg, som man jo kanskje behver gjre en gang imellom. Brillene er omtrent like sterke som blandevann, men jeg merker en liten forskjell likevel, og bruker derfor brillene nr jeg fler jeg trenger dem, snn som for eksempel i en photoshoot for bloggen i sammenheng med et innlegg om briller og linser. 





Da jeg kjpte disse brillene fikk jeg ogs tilbud om gratis linser samt en time hvor jeg kunne lre sette dem p, noe jeg seff takket ja til da linsepsetting er en grasis kunst jeg gjerne kunne tenke meg et kurs i, selv om jeg, innenfor mitt ok-minus fungerende kranium, visste at jeg aldri kom til gidde bruke det. 

Jeg mter alts da opp p Brilleland, og setter meg for vente p linseeksperten. En bitteliten jente gr forbi, ser p mitt rosa hr, smiler bredt og sier "HEI!". Jeg, godt oppdratt som jeg er, hilser pent tilbake og tenker at hvis alle hadde vrt s blide som den jenta der hadde verden vrt litt mer ok enn hva den er i dens current condition. Jeg fader away i en hyggelig tankerekke, men akkurat idt jeg nesten har lst alle verdensproblemene, dukker en dame opp foran trynet mitt, nikker, og sier "Janne?". Jeg blir skremt og spass forfjamset at jeg ikke rekker reagere med noe annet enn et samtykkende "hahm!". H? Sa hun JANNE? Jeg heter Julia. Hun skulle ha tak i Janne. Det finnes ikke en annen sjel i butikken, jeg har allerede avgitt positiv respons p hennes antakelse om at det er jeg som er Janne, og linsedama har allerede snudd seg og begynt g mot rommet hvor vi tydeligvis skal inn. Jeg skal prve linser, jeg, men jeg aner jo ikke hva slags time Janne har bestilt. yetransplantasjon? Sikkert. Det har gtt for lang tid til at korrigere er aktuelt. Jeg har fulgt etter linsedama tvers over hele brillelandbutikken, sekunder har gtt, sekunder hvor jeg har gtt fra vre Julia til bli Janne. Fkk. N fr du bare rolle with it. 

linsedama har gtt helt bak skranken n. Hun roter i noen papirer. S sier hun: "Nei, Julia var det ja, jeg har visst omdpt deg jeg, hehe, det er visst litt seint p dagen for denne skrotten min". "Hehe ja", sa jeg. Jepp. Enig. Jeg heter Julia, men du kan kalle meg Janne. I don't give a fuck. Jeg er jo bare en ambe som er for fjern til rekke rette p folk som sier feil. 

Det er kanskje ogs derfor halvparten av hele mitt nettverk fortsatt tror jeg heter Julie. Men jeg heter ikke det. Og jeg heter ikke Janne. Jeg heter Julia, jeg er bare litt tkete i pappen. 

Da gikk vi inn, og jeg fikk prve linser. vde en del p dette hjemme ogs btw, men fikk det ikke helt til. Det er jvlig vanskelig. 






 

S dette var alts historien om den dramatiske, livsendrende episoden p Brilleland for noen dager siden. Sjukt, sant? Men jeg fikk prvd linsene og alt gikk helt smud etterp, s til tross for hy puls og et yeblikks horribel redsel over plutselig og ufrivillig ha begtt grovt identitetstyveri, var jeg veldig fornyd p slutten av dagen. Livet!

Blogges.

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

Gratulerer med dagen, pappa. Skulle nske du var her

Gratulerer med dagen pappa! 

Imorra reiser jeg p hytta vr og blir der et par dager, for frste gang siden du ble borte. Det er et par ting jeg gjerne sku hatt sprt deg om i forkant.

For eksempel den derre fiskesnreknuta du lrte meg for bytte spinner p fiskestanga.

Eller hvordan den ene, kjipe grunna i vannet br unngs.

Eller ssen jeg skal f lappa det forbanna hullet i bten.

Eller bare sjekke at du hadde det bra fr jeg dro. 

Men istedenfor bursdagskake p bordet er det satt roser p grava di, og jeg m knyte den knuta p fiskestanga mi sjl. Jeg m prve huske hva du sa om hvor langt ut den grunna gikk. Og jeg m f fiksa den bten uten din gaffateip-ekspertise. 

Og jeg hakke noe annet valg enn tru at du har det bra der du er. 

Men jeg skulle nske du var her. 

 

 

Flg meg videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

EI KURUKE I SOMMERVARMEN

Heih! Akkurat n sitter jeg ute p terrassen og klikker snart av ei flue surrende rundt huet mitt, som den kuruka den m tru at jeg er, her jeg sitter og dunster i sommervarmen. Jeg reiser snart p jobb, men inntil det har jeg tenkt til sitte har sammen med flua og laptopen min, og kanskje ta meg en boks cola zero, som jeg kjpte i Sverige i gr. Jeg og jentegjengen mtte nemlig en tur over grensa for stacke opp til Countryfestivalen seinere i sommer, og siden alle jobber og ferierer og rrer med sitt hele sommeren, s mtte alts harryturen skje over en mned fr festivalen faktisk finner sted. Men det var veldig koselig! Jeg gikk p en satans issmell, men det var verdt hver eneste kalori. 

In other news har jeg blitt litt bl i hret av slvsjampo. Men hper det gr vekk etterhvert. Heh. Skulle liksom f snn hvitt/slv-aktig fancy instavennlig trendy-hr da veit du.  Savner det helt vanlig blonde hret mitt allerede. Jepp. 

 

Utover det er det lite annet melde her i grden i dag. Snn er det vrra blogger noen ganger ogs, innmellom alle turene i privat jet til Maldivene, rave partys i LA og shopping og champagne i Paris, s er det alts dager det ikke skjer noe srlig. Tenke seg tell. 

Vi blogges!

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

10 TING DU IKKE VISSTE OM MEG

  • Jeg skriver opp en haug med stikkord p notat-appen p mobilen hele tida, og glemmer alltid hva de betyr. Inne p den appen er det sikkert over 200 notater med bare rr som jeg aldri vil skjnne hva jeg har ment med igjen. Og det er jo litt kjipt egentlig, for det er jo alltid s innmari sparkling lysprer over huet mitt nr de skrives ned. Oh well. Verden er spart.

 

  • Jeg bruker konsekvent nesten aldri like sokker p fttene lenger. Livet er for kort for sokkekabal, folkens.

 

  • Jeg hrer p podcast av Radioresepsjonen hver kveld fr jeg legger meg, og har gjort det i 4-5 r n. RR er nevrotisk barn med strenge fastlegers Sobril, som jeg sier (neida legen min er kul)

 

  • Det jeg synes er aller eklest i hele verden er hvite larver, og noen av de verste marerittene mine omhandler at tusenvis av dem bor i, og sakte men sikkert spiser seg ut av, kroppen min.

 

  • Jeg har slitt en del med svnparalyse, og hallusinert om en del ekle ting nr jeg har dem. Dette gjorde meg i perioder spass engstelig at jeg ikke turte sove med lyset av p rommet mitt. #Brave

 

  • Min favorittfornrmelse er din fordmte rass.

 

  • Jeg har alltid hata g med veske, og har istedet fylt lommer, sokker og bher til randen med saker og ting. Men n som jeg har blitt helt avhengig av almanakken min/den 7. sansen/avtaleboka/whatever jeg skal kalle den, s prver jeg vende meg til det. Den er for stor til ha i bhen, og jeg m i tillegg ha med meg et sett med tusjpenner i forskjellige farger, fordi jeg opererer i fargekoder i avtaleboka. LOL SKRIVE OPP SKOLE, JOBB OG TRENINGSAVTALER I SAMMA FARGE, H?? DU DRMMER DU, BAKTUSBROR!

 

  • Jeg HATER shoppe sko. Sko m vre det kjedeligste som finnes i den materialistiske verdenen. Enda verre er det g med sko som ikke er inngtt enda? s dette er alts grunnen til at jeg gikk med vinterskoa mine til langt ute i juni i r.

 

  • Jeg er veldig distr og klnete. Jeg glemmer mye, detter ofte av ved logisk tankegang og snubler mye i mine egne ftter. En gang datt jeg over en s svr stein at den rakk meg opp til magen. Gikk i mine egne tanker jeg da, og befant meg sannsynligvis in a galaxy far far away.

 

  • Jeg er greven av prokrastinering, og jeg hater det. Prver hardt skjerpe meg, og mottar tips rundt dette med takk.

 

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

DETTE GJR JEG ALDRI IGJEN - OG DET BR IKKE DU HELLER

God moooorgen! N sitter jeg her med et par skiver bestemorbrd med banan p, og takker hvem det n enn var som fant opp bestemdre for at de gjorde nettopp dt. Fyfffffffffff det brdet som bestemor baker er DIGG. Hun lager ripssaft ogs, og gir oss bnner og poteter hun gror i kjkkenhagen sin. Og p toppen av det hele fr man helt cuteness overload hver gang man ser henne, og hun er s fin og st og snill. Jeg elsker bestemor <33333333

In other news s var det jo forbanna koselig at s mange synes jeg var s fin med rasta da. Siden 13 r gamle Julia fikk seg en skikkelig selvtillitsboost av disse glitrende tilbakemeldingene, tenkte jeg vise dere noen flere blinkskudd av akkurat det der. S, uten noe mer om og men; la meg ta dere tilbake til Gambia, i rastafariens r 2008...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her var vi igang ja. Skallen min relfekterer sola som sn. Disse damene som satt og fletta meg hadde funnet den perfekte mixen extensions til meg, s flettene virkelig fikk den fine "maurtue"-fargen de har oppndd her. P bildet er vi snart ferdig, etter at jeg har sittet i lotusstilling der p stranda i all min solbrenthet i fem timer, ogs en liten tanke matforgifta. Litt sliten. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det ekte hret mitt stramma s i bakhuet p meg at jeg trudde jeg skulle revne. S mange fletter blir ganske tungt etterhvert skal jeg si deg, det var et mareritt for nakken dusje... 

 DIGITAL CAMERA

Da jeg endelig var ferdig skjnte jeg jo at dette egentlig bare s ut som om veldig mange, lange, deformerte blodigler hadde sugd seg fast i skallen min. Men jeg gikk lykkelig rundt og nynna p Bob Marley lell jeg alts. 

Her hadde noen av Gambierne vi ble kjent med gitt oss tradisjonelle serker for en night out p byen. Jeg hadde dandert rastaen i en nydelig hestehale med n litta rastaflette p utsida, dinglende galant for seg selv. Gir denne looken 10/10. 

Rastaflettene varte en stund, men etterhvert begynte de falle av/ jeg begynte ta de av. rastafjerninga var en prosess som varte over flere uker tror jeg, for det var s slitsomt. P et tidspunkt s jeg ut ca snn her:

 DIGITAL CAMERA

Hvis du noen gang skal til frisren og har litt lyst til se ut som om du har ei fillerye p huet, s bare vis dem dette bildet. 

 DIGITAL CAMERA

Her begynte jeg bli litt lei av ta de av. Var litt lei av puberteten og kviser og snn ogs, tror jeg. Men rastaene var en slit p denne tida. Tror det var snn ca rundt da at folk begynte kalle meg for "rastatrllet" p skolen ogs. Kanke klandre dem for det. Det ser tross alt ut som jeg akkurat har lagt mine elleve sm troll her. Og bundet dem fast i svansen. 

S, mitt rd til deg hvis du noen gang fler deg adventurous p ferie en gang og nesten faller for fristelsen til f deg rasta; drit i det a. IKKE GJR DET. Med mindre du er Alexandra Joner og kan pulle off hva som helst, ikke sant. Jeg tenkte ikke helt klart gitt, og gikk tilogmed for rasta TIL TROSS FOR ha pfrt meg DENNE sveisen som niring i Thailand: 

Never forget perlepanneluggen, som komplimenterte rdheten i mine svulmende bollekinn <3 

 

Husk at det kommer et liv etter ferien, si. 

Vi blogges! 

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

 

 

 

EN PRESENTASJON OM MEG SJL

Jeg heter Julia (tipper du datt av stolen n, h, the element of surprise er viktig hsjtgg  julia.blogg.no), er 22 r og kommer fra Hvittingfoss. Jeg er Side2-blogger og har akkurat bytta domene. Blogga tidligere p juliafrika.blogg.no. Siden jeg n liksom skal starte litt p nytt her inne p ny bloggis, s tenkte jeg fortelle litt om meg sjl, til eventuelle nye tryner som dukker opp. 

Dette er alts da meg. Her prver jeg se ut som om jeg tenker p noe lurt. Tenker egentlig p hvor mange timer siden det er siden sist jeg spiste sjokolade. 

 

Jeg flytter snart til Oslo for studere, og det tror jeg blir veldig moro. Det kan ogs bli litt kultursjokk for en bygdis som meg, men jeg hper det gr bra. Jeg er litt interessert i fashion, noe jeg ofte illustrerer ved  g med gamle ridesko med vernetupp og baggybukser med hull i stumpen hjemme, kombinert med en amerikansk fotballdrakt jeg fant i en splesekk en gang. 

 

Jeg har aldri vrt noe srlig til rebell, og har stort sett gjort som mammaen min har bedt meg om. Jeg har hydeskrekk og er livredd for kjre over 20 km/t p scooteren min, noe som nok ogs er grunnen til at jeg ikke har billappen enda. Nr man er fra Hvittingfoss er det ganske oppsiktsvekkende i en alder av 22. Men jeg har hatt rosa hr da, og det er jo ganske SJUKT OG CRAZY OG REBELIOUS LIKSOM

Jeg og fmmen reiste til Dubai p den tida, og det var masse kids som ville ta bilde med meg, s det var ganske kuli. 

 

Ellers har jeg vrt veldig glad i hest i mange r, men n er jeg litt redd for det ogs. Jeg er ogs redd for edderkopper, tygging og hvite larver. Men trillebr er greit. 

 

En ting jeg er veldig glad i er spise mat, noe jeg ogs likte veldig godt drive med i rosa hr-perioden: 


Men n om dagen prver jeg spise litt mindre burgere da, for prve krympe dobbelthaka litt. Jeg har forresten en egen instagram dedikert til dobbelthaka mi, hvor jeg la ut et bilde av dobbelthaka mi hver dag i hundre dager. Gikk ned noen kilo, men dobbelthaka henger fortsatt under der. Men det gr bra. 

Jepp, jeg har vrt i Frankrike ogs. Dette var det eneste bildet jeg rakk ta. 

 

For g litt tilbake til moteriket, s tenkte jeg vise hvordan jeg stort sett gikk kledd fra 8.- til 10.- klasse: 

SONY DSC

Jeg var ganske hardbarka Godset-supporter en stund der. Bortsett fra at genseren n er ihjelbrukt og kasta, s er stilen omtrent den samma. 

I 2008 prvde jeg rasta p ferie i Gambia. Fant ut at det var skikkelig fint p meg. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her var jeg alts 12-13 r og hadde sitti i solsteika i fem timer for oppn denne fabelaktige sveisen. Skikkelig fornyd. 

Noe jeg derimot faktisk var veldig fornyd med, var Vixen-nominasjonen jeg fikk i fjor!!! Det var helt sjukt. Men jeg vant ikke en dritt da, s festens hydepunkt viste seg bli det her: 

Neida (joda (neida))

 

Tror faktisk at jeg ved dette har ftt oppsummert det viktigste. Mine strste bragder p ca 500 ord.

Stay tuned for mer av mitt spennende, ekstravagante hubbabubbaliv folkens. 

Vi blogges! 

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

 

EXPECTATION VS REALITY

Spadag.

Expectation:

Spa Mud Mask. Woman in Spa Salon
Licensed from: Subbotina Anna / yayimages.com


Reality:



Knipsing av feriebilder i Egypt.

Expectation:

Sunset over pyramids
Licensed from: Givaga / yayimages.com


Reality: 


 

Skrytebilde av rumpa 

Expectation:

Sexy body, white background, copyspace
Licensed from: Nobilior / yayimages.com


Reality:



Morgenjogging 

Expectation: 

Running woman. Female Runner Jogging in a Park
Licensed from: Subbotina Anna / yayimages.com


Reality:



Solarium 

Expectation:

Beautiful young woman tanning in solarium
Licensed from: dotshock / yayimages.com


Reality: 


(Har forresten slutta med solarium n og det br du ogs hei)
 

Vi blogges. 

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

 

JENTA UTEN PORNOFITTA

Opprinnelig postet 26.10.17

Valker: still there. Varierende strrelse grunnet gjentatt/kronisk jojo-slanking. Min strammeste kjole var stram for 10 kilo siden ogs. Stressa.

Hr: knusktrt. Har dessuten en ganske udefinerbar, blass, merkelig lillard tone. Prvde g fra svart til blondt, ble oransje, frisren foreslr lilla. Lilla it is. Moses trenger ingen magisk gudestokk for splitte mine tupper og fre hebreerne mellom dem, nei. Already done. Np mate.

Vipper: satte p vippeextensions for en tid siden, slik ekte bloggere gjerne gjr. nsker som kjent vre en av dem. Samtlige av disse vippene har n falt av, og dratt med seg en del av de ekte ogs. Fint det, vre tilnrmet vippels. Flott.

Bryn: lyse/gjennomsiktige. Kan svidt skimtes p solfylte dager om vinkelen undertegnede str i tillater dette. Det gjr den sjelden. Sminker de p, minner meg selv p at de skal vre sstre, ikke tvillinger. Resultatet ender ofte opp ganske mange ledd lenger ut i familien.

Lepper: oppsprukne. Ikke like ille som p vinteren, dog ille nok til at leppestiften legger seg som sparkel i sprekkene. Lite tiltalende. Skylder p hvitlksnde for slippe kysse folk, da jeg ndig vil rispe ogs deres lepper til blods. Liker ikke hvitlk.

Slufse: rdmussen etter barbering. Dog myk som en fjrpute. Tilsynelatende designet spesielt for skape camel toe i hver eneste bukse jeg eier. En genfeil (?) jeg m leve med til evig tid som besudler min mulighet til slavisk flge det moderne motebildet. Ei heller noen skalt "pornofitte", da det henger og slenger litt greier rundt omkring. Trodde det var vanlig helt til jeg hrte at folk begynte operere seg for det. Tror fortsatt det er vanlig. 

Albuer: hvorfor blir huden s fort gammel her? Er mer rynkete p albuene mine enn Harald Hrfagre hadde vrt i trynet om han fortsatt hadde levd den dag i dag.

Strekkmerker: Finnes rundt omkring p udefinerbare steder p min kropp. Visste faktisk ikke at det heller var noe skamme seg over, fr internett fortalte meg det. Lurer p hvordan man kun fr strekkmerker tvers over yet slik som Scar i Lvenes konge har.

Ftter: kan umulig vre noe prakteksemplar for en fotfetisjist. Rare tr. Plattfot. Hard hud p hlen. Gnagsr p lilleta.

Negler: ujevn lengde, ulakkert, dog sunne og friske. Drikker mye melk. Hrt at det er bra for dem.

Pupper: OK. Redd de blir flate som tunger om jeg slanker meg. Dette er dog ingen akutt sak. For glad i sjokkis. 

Rumpe: mer firkanta enn rund. Hovedbruksomrde: sitting. Minner om en saccosekk anskaffet p loppemarked p 80-tallet. Dog brukelig p sitt felt. Hovedproblemet: ser ofte ikke hva som er foran og hva som er bak. 

Konklusjon: Ganske fornyd egentlig. God standard til tross for oppussingspotensiale, si. Holder p g ned noen kilo, utover det er jeg glad jeg ikke ser ut som alle andre. 

Det er s mye stress og press rundt kropp om dagen at jeg synes det er litt vanskelig skulle flge med p hva man skal skamme seg over denne uka. Jeg fler at jeg lever litt p siden av alt det der, da jeg ikke helt greier la det g innover meg p en mte som gjr at jeg griner over strekkmerkene mine. Men jeg skal jobbe med saken alts. Det er jo tross alt ganske viktige greier. ha en kropp fri for strekkmerker er ca 80% av alle mine ambisjoner og drmmer, og br taes p strste alvor her i denne forstrukne verden. De siste 20% er drmmen om pornofitta. For Gud forby at JEG ikke svarer til fitteforventningene til personen jeg velger ligge med p bakgrunn av den personens pornopreferanser. 

Plis a. SLUTT. 

De som er veltrent og fronter den biten fr kjeft for at de gjr det. De som velger operere seg fr kjeft fordi de gjr det. De som har liten kropp fr kjeft fordi de har det, og de som har store kropper fr kjeft fordi de har det. S der ser du; idealkroppen finnes ikke. Vi m begynne snakke hverandre opp istedenfor ned, og innse at litt av alt er snn det er, og snn det br vre. Man m jobbe for holde seg sunn og frisk, og utover det s er jo vitterlig det viktigste at folk er fornyd og har det bra. Vi m f slutt p at folk legger seg under kniven fordi andre fr dem til fle seg utilstrekkelig. Det er helt normalt bare vre helt normal. Og normal kan bety alt mulig. En normal kropp er ikke en fitnesskropp, en stor kropp, en liten kropp, en lubben kropp, en hy kropp eller en lav kropp. Det er alle de nevnte, og alle andre kropper. Det er bare en kropp. Men n har jeg skrevet ordet "kropp" s mange ganger at ordet begynner hres rart ut i huet mitt, s da gir jeg meg her. 

Vi blogges.

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

NR DU MISFORSTR BILDE-POSEN LITT...

Det var en nydelig kveld tidligere i mai. Vennegjengen var bedt til gards for grille, jeg hadde kjpt meg kliss nye hold-in strmpebukser, og vi var klare for fest. Plutselig ble det dags for photoshoot. Jeg som gr rundt og kaller meg for blogger kan jo nesten ikke dra noe sted uten kameraet mitt, s jeg dro det fram, prakka det p min venninnes sster, og jentegjengen stilte seg opp som vakre solsikker ved grdens fineste tre. "Herregud s heldig jeg er som har venninner posere med p bilder", tenkte jeg. "N fru jaggu gi alt i denna shooten s det blir noen instavennlige pics". 

Og jada. Vi gnna p, vi. 

Det ble veldig mange fine bilder faktisk! Men, cirka midtveis i shooten oppsto det litt forvirring. En av jentene ropte entusiastisk "Ogs snur vi rumpa til kameraet!", og frst ble jeg litt snn "h"? Jeg hadde tatt et par l p toppen av at en av mine grunnleggende egenskaper er vre ganske s distr, s tanken p at det kanskje ikke var akkurat dt hun mente trumfet ikke tanken p det for alltid episke bildet jeg trodde vi var i ferd med konstruere. Seks venninners strmperv mot kameraet. Alt jeg kunne nske meg noen gang. Det skulle bli s fantastisk, s banebrytende, en uslelig statement om at min gjeng er verdens kuleste...men neida. Det ble ikke helt snn. 

"OK N GJR JEG DET!! GJR DERE DET OGS ELLER?? GJR DERE DET??" 

 

Det gjorde de ikke. S der sto jeg da, i mine nye hold-ins, flasha den flate, udefinerbare stussen min til sstera til venninna mi, 40 sauer og alle andre Jondlinger som mtte nske se den, i fullstendig solitude. Man kan i hvert fall se at de andre ogs var litt usikre p akkurat hvordan posen skulle foreg, og det er jo en trst at jeg ikke var den eneste som misforsto...selv om jeg kanskje var den eneste som misforsto s veldig. 

Jeg var litt usikker p hva slags tittel jeg skulle velge til dette innlegget, s jeg skrev opp noen forslag:

"Nr du har kjpt nye hold-ins og bruker alle unnskyldninger for f vist den fram"

"Nr du er blogger og har mista all sans for hva som greit og ikke, men bare tenker p klikk"

"Nr du plutselig kommer i midtlivskrisa og prver vrra litt "grn" og "chill"" 

"Nr du er litt dummere enn alle de andre" 

"Nr du har kjpt ny rumpe og prver helt casual vise den fram til alle rundt deg" 

Eller bare det som egentlig skjedde; "nr du misforstr p photoshooten og ender opp med dra opp skjrtene i forvirring". 

 

Vi blogges (Og slapp av, med dette innlegget har jeg brukt opp rets rumpekvote, dere skal slippe se den igjen p en stund)

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

DET VERSTE SOM KAN SKJE FRSTE SKOLEDAG

Frste dag som student p Blindern. Ok, Julia, du har kontroll, detta fikser du. Du har kanskje ikke konversert med et eneste fremmed tryne de siste tre ra grunnet privatisttilvrelsen, men det gr bra. Pust rolig, inn og ut, liksom, snn som dem sier. Dette gr bra.

Jeg gr inn i klasserommet. Idt en skjrende knirkelyd fra ei dr som angivelig ikke har ftt smurt sine knusktrre hengsler siden Kre Willoch leverte bacheloren sin treffer mine nye medstudenters rer og trekker oppmerksomheten opp mot sonen jeg befinner meg i, klarer jeg tryne i en stol. Stolen braker i gulvet i slow mo, og undertegnede presser ut et udefinerbart hvin der jeg mister kontroll over lem etter lem, og til slutt, etter mye armer og bein over noe som fles som hele klasserommet, m vedg nederlaget og innse at mine rdmende kinn er i ferd med klaske i betongen.

Og akkurat slik skulle det alts g. Etter ha vurdert et halvt sekund om det ville passere som unnskyldning mumle at den ene linsa mi hoppa ut av yet s fort at jeg skvatt, og straks heiv meg ned for lete etter den, s reiste jeg meg sakte opp, brstet av mine knr, og prvde meg p en halvhjertet Hei hei ja! N tenker dere sikkert at jeg er deres nye, hytutdannede professor i slapstick-humor, men jeg m dessverre skuffe dere, og meddele at disse kunstene ligger det ingen doktorgrad bak. Jeg er bare en student, dessverre. Ingen ler. Joken landa ikke. Blir jeg rdere n tar jeg fyr.

Jeg setter meg p en ledig pult i hjrnet. Jeg hrer den svake lyden av tre pulter, den foran, ved siden av og bak meg, dras rolig og umerkbart i retning vekk. Nice. Du trenger i alle fall ikke bekymre deg for at det sosiale studentlivet ditt skal g utover studiene, Julia, det haru fiksa greit. Jepp.

Jeg drar opp laptopen min, og finner frem reproppene mine i et hp om kunne roe ned nervene med en sang eller to fr lreren dukker opp. Jeg setter proppene i ra, og finner frem en koselig Country-lt p Spotify-lista mi. Zetor'n. Den durer i gang, og jeg drmmer meg i et yeblikk hjem til Hvittingfoss, traktordur, sauer og skog. Men det ble med det ene yeblikket. For det er frst n jeg innser at proppene jeg har i ret, ikke er koblet til pcen.

Jeg fr panikk, og fr i affekt sltt litt hardt p pcens tastatur, noe som gjr den forvirret, og den bestemmer seg for sl seg vrang. Men musikken spiller. FOR HAN HAR KJPT SEG NY TRAKTOOOOOOOOOOOOOOOR, gneldrer det ut i rommet, resten av studentene peker, undres og ler, mens jeg febrilsk prver f pcen til holde fred. Det vil den ikke. Og det er omtrent i dette yeblikket at lreren kommer inn, myser p meg over de runde professorbrillene sine, og med n simpel mine, et nesten umerkbart lft p det ene, grhrede yebrynet, forstr jeg at jeg n er lagt for hat av mannen som n skal forberede meg til voksenlivet.

I forferdelsens dype delir kaster jeg pcen ut av vinduet. S blir jeg jaggu s forjamsa at jeg hopper etter sjl. Det hele foregikk heldigvis i frste etasje, og verken jeg eller laptopen tok nevneverdig skade av hoppet. Zetor'n spilles fortsatt, faktumet at det aldri blir noen Bachelorgrad p meg er penbar, og jeg smjogger som om det skulle vre det mest naturlige i verden, gjennom campus, vekk fra Blindern, og inn i horisonten med Zetor'n som bakgrunnsmusikk.

Woman enjoying freedom at sunset.
                                                                                          Hade ja.                                Licensed from: kasto / yayimages.com


 

 

Dette er alts scenarioet jeg ser for meg kommer til utspille seg p frste skoledag p universitetet. Trur faktisk jeg har truffet ganske on point ogs, men det gjenstr se. Help.

Vi blogges.

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

JEG HAR FORDOMMER OM BYFOLK

N flytter jeg veldig snart til Oslo for studere, og jeg gleder meg som ei litta marihne som skal bli nska med for frste gang ass. Dog er det noen f ting jeg ikke er helt sikker p hvordan jeg skal takle, da jeg tross alt er fdt og oppvokst p bygda, og ikke kjenner nevneverdig til denne merkelige subkulturen byliv.

Hvordan veit de for eksempel at vren er kommet, nr de ikke hrer en eneste traktor ringe vronna inn i det fjerne? Ikke er det et eneste nyfdt lam se langs veiene, ikke hres de glade trampene fra kuer p vrslipp, og det fr vel ikke trkt seg fram s mye som en eneste hestehov mellom brosteinen p Karl Johan? Hva er byens traktoregg, liksom? Segway-prupp? Byfolk m ha en helt merkverdig intuisjon nr det gjelder det der ass.

Eller er det slik at vrtegn er definert p en helt annen mte i byen? Er det nr ungdommen putter glitteruggsa p hylla til fordel for lave tysko med fancy merker jeg ikke kan navnet p lenger fordi jeg slutta flge med p snt etter mitt frste mte med Converse? 

Eller er det nr det plutselig en dag er s fullt p Aker Brygge at det er k opp til Stortinget for f seg en softis?

Dessuten er jeg veldig spent p konseptet ta t-banen for komme deg til skauen. Er det lov ha med seg fiskestang p t-banen, eller gr jeg som bevpnet da? Fiskekroker kan vre farlige, og mange synes at meitemarker er ekle. Og dette leder meg jo til neste fortvilelse; hvor i satan hakker byfolk meitemark?? Finnes det ei lita dynge i Slottsparken? Hvem har ansvaret for vanne den og fylle den med grass? Er det fisk i Sognsvann, eller har de krepert av dunstende svetteperler fra de mange joggerne rundt der som treffer rreten i panna og slr dem i hjel?

Fiskebildet hentet fra mitt breispektra arkiv. Mye som skjer her gitt. 

En annen ting jeg lurer p er hvorvidt det egentlig er lov g p gresset i parkene? De gangene jeg har observert individers oppfrsel i byparker har nesten samtlige valgt kun benytte seg av underlag type asfalt, grus eller stein. Enda s deilig flelsen av grnske under skoa dine egentlig er?

Og hvordan er stemninga for kjeledress om vinteren? Er det lovlig utafor fjset liksom? Hvis ikke er jo opprettholdelse av den normen der for seint for meg lell.

Kjeledress-arkivet rommer meget. 

Iflge internett ser det ut som en stor del av det bo i Oslo er ta bilde av de f trrne man finner og legge dem ut p instagram med caption Oslo om sommeren<3, drikke Ipa p tepper i parken med store hatter p, og mene at Fridays er mainstream. Og alt det hres jo lreit ut, men i hvor stor grad er jeg ndt til praktisere dette? Jeg har sett veldig mange trr fr, jeg liker ikke Ipa, og jeg synes Fridays er ganske kult egentlig. S enten kommer jeg til falle helt utafor, eller s vil jeg oppdage at alle fordommene mine er uberettiget, og snart sitter med en av de strste hattene du har sett og drikker hipster-l sjl. Det hres jo lreit ut. Jeg gleder meg jeg n!! 

Vi blogges B-)

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

Til deg som har det jvlig akkurat n

Etter ha mista bde pappaen min og sstera mi ilpet av disse to merkelige, ustabile ra i livet mitt jeg stadig refererer til her inne satt jeg igjen med en flelse av tomhet, uro og uvisshet rundt om livet faktisk var verdt det. Jeg sleit veldig med finne grunner til fortsette, og de store, eksistensielle sprsmla tok tidvis s stor plass i hodet at det fltes som om noen hadde plassert ei luftpumpe i ret mitt og hadde som ml pumpe opp hjernen min til den sprakk og ble til gugge.

Egentlig er det litt idiotisk skrive om detta i fortid, for folka med luftpumpa dukker fortsatt opp rett som det er. De er ikke ferdig med meg enda, og jeg kke ferdig med dem. S hvis du fler det p samme mte som meg; vit at du ikke str aleine p luftpumpefolkas besksliste. Selv om det noen ganger kan fles snn.

Men. Da jeg leste til psykologieksamen, s leste jeg litt om Viktor Emil Frankls tre grunnleggende verdier. Frankl var en sterriksk psykiater, og de tre verdiene hans omhandler hva som gjr livet verdt leve. S jeg tenkte av hvis du, som meg, noen ganger bare er helt hjernegugge i topplokket og har mest lyst til slenge temaet eksistens og alle issuene dine som fr deg til stille sprsml ved den p et skip med kurs utafor kanten p pannekakeflate Tellus en gang for alle, s kan du jo gi gugga en pause til slime seg sammen igjen ved prve og reflektere litt over disse verdiene i stedet. Selv om det ikke fikser problemene dine, s synes jeg det er en viktig reminder, og jeg synes i alle fall at det kan lette skylaget i skallen litt p de verste dagene.

Frst kan jeg tenke p de skapende verdiene, som iflge denna Frankl-fyren handler om at livet blir meningsfullt gjennom det man utretter, eller det man gir til verden i kraft av det man skaper for eksempel i arbeidslivet, i frivillig arbeid, p det kunstneriske omrdet eller i familielivet (ohye siterte lreboka GANSKE s regelrett der ass, Psykologi 2 av Fossum Svendsen, Herheim og Larsen hurra).

Det er ikke s viktig hvor mye eller lite vi gir, men at vi oppfatter det vi kan og vil gi som meningsfylt.

Nr jeg prver tenke p mine skapende verdier, s tenker jeg p at jeg er glad i skrive, at jeg hper p f meg en kul jobb hvor jeg kan bidra til the greater good og samtidig oppn litt mestringsflelse p veien, at jeg har ambisjoner om vre til hjelp, at jeg liker tegne og male, at jeg har lyst til bli en god mamma en dag, og snne sm og store ting som det. Jeg tenker ogs mye p at Maren hadde mange av de samme skapende verdiene som de jeg har lista opp her, spesielt det der med vre til hjelp. Maren var en megaressurs for alle rundt seg, bde de nrmeste og helt ukjente. Hver gang jeg tenker p det blir jeg motivert til leite fram kreftene til gjrra det samme, og hper realisere det gjennom livet.

De neste verdiene er opplevelsesverdiene. Livet gir mening gjennom det vi mottar fra verden i form av opplevelser. Jeg har tidligere lista opp 109 ting jeg vil oppleve fr jeg dr her p bloggen, og som for de aller fleste andre er det jo tusenvis av  fine, sjuke, rare greier man har lyst til oppleve fr man dr. Reise, ta vare p de vennene man har, mte nye mennesker, stifte familie, se p bl, selvlysende blekkspruter i Japan, du veit. Snne ting. Grunner til  leve.

For det tredje, s er det innstillingsverdiene. Og da gr i alle fall jeg litt tilbake til der jeg starta; hjernen er gugge. Ting er jvlig. Hvordan takler jeg det? Hvordan br jeg takle det? Som det str i boka mi; vi kan finne mening og verdi i den holdningen eller innstillingen vi har til de vanskelige vilkrene som livet stiller oss ovenfor. Det kan vrra sykdom, skilsmisse, nrstende menneskers dd, problemsituasjoner som vi m innstille oss p komme gjennom. Vi m finne mening i det livet vi har. Det er de tffeste tidene som former oss mest, og finkjemme dritten etter lringspunkter som man kan ta med seg videre, bruke og videreformidle, det tror jeg er viktig gjre de dagene man hler det.

Etter ha delt en del rundt livshistoria mi her p denne bloggen har jeg ftt hre en del historier tilbake, som dere som leser har delt med meg. Det synes jeg er forbanna stort, og jeg er veldig takknemlig og stolt over at dere gjr det, for jeg veit at det ikke alltid er like lett dele, snakke om ting og reache out. Samtidig er dere massiv inspirasjon, og levende bevis p at folk kan faen meg reise seg opp fra hva som helst. S n hper jeg litt at Frankls verdier kanskje kan hjelpe til litt med, om ikke livets, s i alle fall dagens, times, eller minuttets hjernegugge. For det er s forbanna viktig minne seg sjl p at livet kan vrra bra.

Takk for at dere fortsatt er her. <3

Vi blogges!

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

HAR DU GNISSELR I STEDET FOR THIGH GAP?

Vi er mange, vi med gnisselra. Lra som disser i vind, som vi kan klaske oss p s det ljomer nr vi fr lttis, som fremhever stumpen og som sto bakerst i ken nr Gud delte ut tigh gaps. De er sjukt fine og kule og rare og gode, men noen ganger, i den svetteste sommervarmen hvor det ville blitt som putte slufsa p isolat ha p seg noe annet enn skjrt; s er de rett og slett litt for close.

Vi smiler og later som ingenting vi, mens innsida av lra vre skriker etter hjelp og talkumpulver. Vi vandrer videre i sommersola, vel vitende om at for hvert steg vi tar, brenner det ene lret av bittelitt av det andre lrets hud, og motsatt. Vi er fighters, vi med gnisselra. Beinharde fighters.

Men m vi egentlig ha det snn? Finnes det virkelig ingen lsning som kan gi oss muligheten til rusle en tur nedover gata vr i skjrt eller sommerkjole i solsteika, uten pressgrille lrfettet vrt til ribbesvor?

n mulighet er jo skrve mer, selvflgelig. Men, vi er ikke Texas Cowboys p vei hjem fra rodeo heller. I verdenen utafor srstatene finnes det faktisk grenser for hvor hjulbeint det er sosialt akseptert vrra, si.

Howdy.

En annen lsning er balansere noe mellom der mens man gr, og unnskylde det med at man trener opp lrknipemusklene eller noe snt. Et Pringles-rr for eksempel, tenker jeg at passer bra. Men det blir jo litt slitsomt etter hvert. Eventuelt kan man variere litt og kjre lange, smidige utfall nerrover streeten. Eller stupe krke kanskje.

Nei, etter nye refleksjon, researching og vurdering, har jeg kommet frem til at det rett og slett ikke finnes noen god lsning p problemet. Vi har alts ikke kommet lenger her i 2018. Vi sender folk til mnen og kloner bikkjer og lam, men lrgnissing, det blir ei for hard ntt knekke gitt. Sorry peeps.

Gniss long and prosper, som Spock ville sagt. Jeg fler med deg.

Vi blogges. 

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

10 TING JEG GLEDER MEG TIL VED BLI OSLOSTUDENT

Jeg har vrt bygdis altfor lenge. 

Det begynner nrme seg studiestart med stormskritt n, og jeg gleder meg som ei litta snegle som har finni seg kliss nytt, fnsi sneglehus. Jeg kommer til savne mammaen min masse da, mten hu konsekvent starter stvsugeren rett utafor rommet mitt p sndag morgen for eksempel. Neida, hun dreper edderkopper og passer p at jeg ikke gr ut i regnet uten jakke p ogs, og det er jeg veldig takknemlig for. Mams<3<3

nivi! P et eller annet tidspunkt m jo nesten jeg ogs forlate redet en gang for alle, og selv om Hvittingfoss-Oslo-kontrasten er stor, og jeg ikke er vant til ukjente fjes p butikken og det at det faktisk finnes muligheter for kollektiv transport, OGS I HELGENE, s tror jeg at det skal bli veldig moro. 

Jeg har lista opp noen greier jeg gleder meg veldig til ved bli Oslostudent, for det frste fordi det er gy tenke p, og for det andre, s RE JO LIKSOM DET VI BLOGGERE DRIVER MED, TRKKE LESERNES TRYNER FULL AV LISTER OVER TING VI GLEDER OSS TIL, RE IKKE DET A? 

1.  bo p mitt eget sted. 

Som nevnt; jeg har hatt det godt her i mammas trygge favn, men guri s deilig det skal bli spre vingene fullt ut i en studenhybel p mellom 10 og 12 kvadratmeter. Det er 10 til 12 kvadratmeter med frihet, det. 10 til 12 kvadratmeter med rom jeg m ta vare p helt sjl. HALP ME MAMMA

Vi er glade i hverandre. 

2.  Kjendisjakt rundt Sognsvann.

Alle veit at alle kjendiser i verden jogger rundt Sognsvann, bortsett fra Bjarte Tjstheim da, for han gr, og hrer p lydbok. Men tenk for en treningsmotivasjon?? Man kan lage et spill ut av det! Man skal lpe intervaller mellom kjendiser rundt vannet, A-kjendiser teller 4 poeng, B-kjendiser teller 2, og C-kjendiser teller 1. Du kan ikke dra hjem fr du har 20 poeng, og pausene mellom intervallene blir kortere jo kjipere kjendis du treffer p. Skal jeg trene noe sted s blir det nok rundt Sognsvann, ja. 

3. bo i nrheten av Amanda.

 Jeg og venninna mi Amanda ender opp i samme studentby, og det er jeg forbanna glad for. Amanda er best, og hun kommer til bli drittlei av meg nr jeg ikke klarer f meg noen venner p studiet mitt og blir helt alene og bare maser p Amanda hele tida. Gleder meg <3 <3 

4. komme nrmere de andre vennene mine i Oslo-omrdet. 

Jeg har heldigheldigheldigvis flere andre gode friends i Oslo & omegn (& omegn representerer Nina som ogs blir offer for min nye-venner-lse fritid, gratulerer Nina, du skal bo i min hybel hvert ledige sekund og spise ostepop og se p chickflicks med meg til the end of time), og jeg gleder meg skikkelig til forhpentligvis se dem mer!! 

5. Loppemarked. 

Jeg elsker Loppemarked over alt p jord og har hrt det stadig er finne i Oslo, s DET blir s SJUKT MORO bruke opp hele studentlnet p dem <3<3<3

6. People watching.

Som nevnt er det sjeldent jeg ser ukjente fjes p butikken her i bygda, og i Oslo kommer jo dermed min graf over tilgang til fremmede tryner kikke p til skyte kraftig til vrs. Det blir spennende!! 

7. Rare butikker rundt omkring. 

De gangene jeg har vrt i Oslo fr og bevega meg litt utafor Karl Johan, s ser jeg alltid noen butikker som har s sjukt mye rart. De har veldig godt utvalg p Spar her i Hvittingfoss alts, men plutselig ramle over en butikk som selger en masse greier man ikke en gang aner hva er og som man aldri har sett fr, det m vrra toppen av lykke. 

8. Alt i umiddelbar nrhet.

Det blir s sjukt digg bare kunne ta litt t-bane ned til byen, og roame streeten etter det du skal ha, UANSETT hva du skal ha. Men det blir jo ogs tidenes test av viljestyrka da, med McDonalds p hvert forbanna hjrne...Jeg ELSKER den cheddardippen. Herregud den er god. HERREGUD. 

9.   vre student. 

Etter noen r som privatist i fullstendig solitude blir man litt rar i huet. Det skal bli s forbanna digg ha en lrer sprre, og andre studenter forholde seg til. Det blir digg se faktiske, ekte mennesker hver eneste dag ass! EKTE MENNESKER <3

10. Prve nye ting. 

Tilnrma alt blir jo nytt for meg i Oslo, men det trur jeg at jeg trenger. Jeg skal prve liksom utfordre meg sjl litt og trkke meg utafor komfortsona litt og alt det rret der, og det trur jeg blir litt kult. B-) 

Vi blogges! 

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

ha en pappa som er uteligger

Hadde han fortsatt vrt her hadde vi sannsynligvis sittet p terrassen her hjemme hos mamma med ei kake og ei bursdaggave med ti pakker tobakk og noen nye spinnere til fiskestanga hans i. For det var stort sett ikke noe annet han nska seg.

Det siste ret pappa levde, bodde han ute. Med ei presenning som tak, grass som gulv og trr som klesstativ. Han var bygdas eneste uteligger, og han dreit i hva folk mente om det. Han klarte heller ikke helt se problemene jeg og sstera mi hadde med det, for han hadde det jo helt topp, som han sa. Han skulle jo bare kose seg ute i naturen en stund, frem til han kunne betale ned litt gjeld eller reise til Thailand og bo der i vinterhalvret. Som ogs flere ganske tungt belasta alkoholikere kanskje drmmer om.

For det var det som var greia. Vi visste aldri nr eller hvor lenge, men vi visste jo at p et eller annet tidspunkt, s havner han p fylla. P rdsprit-til-du-nesten-er-dd-fylla. Og som om det ikke er farlig nok i utgangspunktet, s hjelper det heller ikke nr man bor under ei presenning rett ved ei elv, en bratt fjellskrent, eller en vei.

vre dattera til en alkoholiker betyr at du fr oppleve en del dritt.

For meg har det betydd leite i timesvis rundt i skauen etter faren min etter ha blitt oppringt fra jobben min hvor de forteller at han har banka dritings p dra, midt p natta, for f kjre hjem.  Da hadde han akkurat flytta presenninga si, og ingen visste helt hvor i terrenget han befant seg.

Det har betydd flere ganger om dagen i fyllaperiodene hans sjekke puls, sikre avstand mellom rdspritsl og glr i askebegeret, og ringe ambulanse.

Det har betydd forvente drlige nyheter hver gang et fremmed nummer ringer p mobilen.

Det har betydd full disclosure for hele bygda hele veien, fordi hele bygda bidro til holde han i live.

Det har betydd vre vitne til at en av de du er aller mest glad i, alltid blir behandla som en B-pasient p sykehuset.

Det har betydd ikke alltid bli tatt p alvor av leger med mine egne, fysiske problemer; jeg hadde jo en pappa som var alkoholiker. Dermed mtte det vre psykisk. Nesten uansett hva jeg og Maren sleit med, s var svaret psykolog. Vi fikk ingenting ut av det, noen av oss.

Det har betydd ha verdens beste pappa n del av ret, og ha ansvaret for en veldig sjuk person resten av ret.

Til slutt betydde det ogs finne faren min dd under presenninga si, med skoa p, og kalde, skjeggete kinn.

Etter det s var det jo liksom bare de gode minnene som betydde noe, og som ble i fokus. Alle fisketurene p vannet ved hytta, for eksempel. Han stappa den store, gamle, mrkebl prammen full av dyner og puter, s jeg og Maren kunne sitte godt, lese i Donald-blader og sove mens pappa rodde og fiska hele natta. Alle de sjukt morsomme, merkelige tinga han gjorde og sa, og alle de fine dagene vi hadde sammen betydde alt.

Men man glemmer heller aldri hvor jvlig ting var noen ganger, og hvor lite hjelp det egentlig var hente i rusomsorgen, og i helsevesenet generelt.

Vi etterlyste alltid hjelp. Et eller annet som kunne hjelpe pappa. Svaret var nesten alltid passivt. Noen ganger ble han lagt inn et sted, hvis vi pusha p med alt vi hadde. Men det var alltid s liten vilje til hjelpe, og det kom s tydelig frem mange ganger at pappa ikke var like viktig som alle andre.  Og akkurat det her veit jeg jo at vi som prrende ikke er aleine om fle.

Hvorfor ble pappa behandla snn?

Hva faen hjelper det gi noen en kontakt i rusomsorgen som skal ringe deg hver onsdag for sjekke at du er i orden? Og nr ingenting skjer om det IKKE er i orden?

Og hva faen er vitsen med en to mneders innleggelse, dersom oppflginga er ikkeeksisterende, og man atptil sendes ut igjen til ingenting? Ei presenning og ei fiskestang?

Det er ikke sikkert at bedre behandling eller bedre oppflging kunne hjulpet pappa. Men jeg er sikker p at det kunne hjulpet noen.

Akkurat det her skulle jeg nske at jeg kunne sette p dagsorden hver eneste jvla dag. Fordi det er s jvla viktig. Hva gjres, og hva kan gjres bedre? Hvordan kan vi redde folk fra havne i snne situasjoner, og hvordan kan vi hjelpe dem som allerede er der?

Etter 22 r som datter av en alkoholiker s fler jeg at det fortsatt ikke er noen som har greid svare meg p det.

Litt sidenote; Noe av det aller, aller fineste jeg ser, er innleggene til =Kaffe p Facebook. S forbanna mange fine mennesker, som har kjempa seg gjennom livet og n stdig stabler seg p beina igjen; fy faen det er s fint og inspirerende.  Jeg elsker det tiltaket der, fordi det strekker seg s langt utover det sysselsettes, eller det tjene penger; det gir mening til folks liv. Jeg skulle nske det var mer av snt.

Vr s snill ikke gi opp rusmisbrukere.

Slutt behandle dem som B-pasienter.

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

HATER NR DET SKJER

Ass, dere veit hvordan det er.

Man str opp, uthvilt og klar etter en god natts svn, og tenker at I DAG ER DAGEN. Dette er dagen hvor valkene skal f dissa fra seg litt. Dette er dagen hvor musklene skal pumpes til de skriker om hjelp, pusten skal lpes fra, sjokkisen fra i gr skal tilintetgjres. 

Du skal sl alle personlige rekorder, tenker du, mens du tar p deg treningstyet. Du skal holde p i timesvis, du skal forbrenne s mange kalorier at du passer inn i den kjolen som passa best for ti kilo siden innen du er ferdig for dagen, for i DAG er DAGEN. Dagen hvor du skal trene som FN. 

Hele kroppen verker etter komme igang mens du lager deg frokost. Du finner deg noe sunt og proteinrikt ha p skiva, eller kanskje lager du deg en fiberrik smoothie. 

Ogs setter du deg ned for spise. 

Ogs spiser du ferdig. 

Ogs sitter du litt til. 

Og fr du veit ordet av det...

S er treningskta glemt, hjernen er omprogrammert, og uten ha peiling p hvordan du endte opp snn, s sitter du alts snn her:

Etterhvert kikker du ned p deg sjl, og tenker: "jss, hvorfor har jeg p meg treningsty?", fr du trekker p skuldrene, og fortsetter gomle i deg jordbr mens pedikyren trker. 

Det er ei lett felle falle i ass. 

Men vi blogges!! For n skal jeg faktisk ut trene. Trur jeg?? Var det ikke det jeg skulle a??

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

STOPP DEN FORBANNA SPISINGA DI!

Jeg tror lillehjernen har begynt etse. Det prikker i hele kroppen som om noen akkurat har kasta meg med huet frst oppi en maurtue. Hvert knas er som en stadig strammere knipetang rundt frontalpannelappen, og hver gang jeg hrer spyttet ditt bre seg over maten du inntar fr jeg rykninger og leamus i hele trynet. For spytt skal faktisk ikke hres. Men jeg hrer det, h fkkings Maria Aredondo Colada jeg HRER det.

Jeg veit jo at det er meg det er noe klin grnt med. Jeg veit at jeg ikke kan be folk om slutte og spise. Dessverre. Men for hvert tygg av et knekkebrd i nrheten av meg vil jeg knuse tallerkenen med det knekkebrdet p, og for hver banan du gomler blir jeg svartre og svartre i vva, som bestemor ville sagt. Jeg skammer meg og prver tenke at jeg m skjerpe meg hver eneste gang, men tanken p mentalt plante neven i noens, hvem som helst, sitt tryne trumfer liksom alltid. Nr du tygger er det som om du har pna topplokket p meg og pirker meg i hjernebarken, og napper og drar i nervene mine.

Min indre Karl Reverud hopper opp og ned og skriker NEI, NEI, NEI, idt noen drar frem en potetgullpose. Spesielt hvis jeg er p slankern, og ikke kan motstandstygge sjl. For det er det eneste som hjelper, hvis jeg kan konsentrere meg om min egen tygging fremfor andres. Det er av en eller annen grunn ikke like morbid.

Stop your chewing please, it's pricking in my brainz!? sier jeg p ferie til strandlver med eple I hnda ved siden av meg. De himler selvsagt med ya og tygger videre, og jeg forflytter meg og strandhndkleet mitt lenger og lenger unna, helt til jeg aldeles ikke befinner meg p stranda overhodet. For folks gafs, glufs og glefs kombinert med stekende sol og solbrente, hye skuldre, er rett og slett umulig for meg skulle hndtere.

Stakkars mammaen min. Hvor mange ganger hun har sittet i sofaen med et knekkebrd til kvelden med drlig samvittighet og den enda drligere stemningen auraen min stimer ut av seg, kun fordi hun vil ha seg litt kveldsmat. Jeg prver s hardt det lar seg gjre fremst uanfektet, men hun senser den voksende frustrasjonen min likevel, for hver bit hun tar. Plutselig kan hun utbryte; JEG M F LOV TIL SPISE, JULIA!! uten at jeg har sagt noe som helst, men kun vrt tilstedevrende med min forsurende utstrling. JA JEG VEIT DET UNNSKYLD DET ER IKKE MED VILJE svarer jeg ofte da, og tar meg en forlenget tur p dass for gi henne fred til spise ferdig. Sunn mor-datter-dynamikk right there.

Til alle som plages av min tyggefobi: unnskyld for at jeg lager drlig stemning nr du spiser. Jeg har lest at det faktisk er en ordentlig greie, en feil i hjernen eller noe snt. S jeg kan faktisk ikke noe for det. Men unnskyld likevel.

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER

HVEM ER JULIA?

Den 26.09.14, posta jeg mitt frste innlegg p juliafrika.blogg.no. Der har jeg blogga uregelmessig de siste snart fire ra, og helt fram til i dag, hvor jeg ENDELIG kunne kvitte meg med det dustete navnet jeg fant p en gang for lenge lenge siden og som var funny i 16 min fr jeg s meg lei. Snn re, gitt. 

Men n i dag skriver vi 13.06.18 p kalenderen, og jeg har ftt meg domenet of my dreams; Julia.blogg.no. Kanskje litt banalt, kanskje gir det deg noen assosiasjoner til jentebladet Julia (pls ikke si at det gjr det a), men det er perf for meg. Her skal jeg alts fortsette i min vante tralt, og gjre som jeg alltid har gjort. 

Hvis du n sitter og tenker "hvem i satans pensjonskasse er egentlig JULIA? Hva i alle dager er det hu gnler om? Er det hu fra jentebladet Julia?", s skal jeg prve svare p det, og samtidig bekrefte at jeg IKKE er hu fra jentebladet Julia. Jeg bare heter Julia, og for noen er jeg kanskje "hu med dobbelthaka" eller "hu som hadde rosa hr en stund" eller "hu rare som skriver s flt og er opptatt av orddelingsfeil men ikke har helt styringa p og og " eller noe helt annet. 

Men, jeg har blogga om alt mulig de siste ra. Alt fra rr om valker, trening og dobbelthaker, til de aller jvligste tinga som har skjedd i livet mitt. Det har gitt meg masse f lov til skrible fritt om ditt og datt i tide og utide, og jeg er evig thankful for alle dere som har delt historiene deres med meg, kommet med stttende kommentarer, lest, likt og vrt der. Hper jeg fortsetter se dere her p denne nye bloggisen! Jeg gleder meg i alle fall masse til fortsette under et bloggnavn jeg er litt stoltere av bre enn en kringy pun jeg humra av da jeg var 18. 

Vi blogges <3 

Flg meg gjerne videre p Facebook HER, Instagram HER, og dobbelthakene mine HER